Velkommen til Kuna Yala, Indiandernes paradis

Etter vi hadde gjort oss ferdig med papirarbeidet for Panamakanalen satte vi kursen utover mot San Blas. Dette er en øygruppe bestående av 365 øyer i stort og smått. Øyene og det tilhørende fastlandet heter Kuna Yala på originalspråket, men ble kalt San Blas av spanjolene som invanderte øyriket i sin tid. Denne delen av Panama kontrolleres nå av Kunaindianerne som er verdens nest minste folkeslag, etter pygmeene. De er vennlige og gjestfrie overfor besøkende, men nekter alle ikke-Kunaer å slå seg ned eller gifte seg inn i stammene.

Kuna Yala kom under Panamas diktatorstyre fra 1903, helt til 1925 da de gjorde et stort opprør og drepte all politi fra Panama og urene indianer-raser. Opprøret ble kalt ”Holocausto de las Razas”, og Kuanene endte opp med rene indianerstammer og selvstyre. De er nå kjent for å være et svært fredelig folkeslag som i hovedsak lever direkte fra naturen. Tidlig på morgenen padler de fleste  mennene i kanoene sine inn til fastlandet for å høste inn frukt, sukkerrør, bananer og ved. På ettermiddagen drar de hjemover og fisker på revene eller tilbringer tid med venner og familie i landsbyen.  Kvinnene steller i hjemmet og padler ut på dagen for å selge sine hjemmesydde molaer til turister og seilere. Det er kvinnene som bestemmer her og er familiens overhode, de velger ut den mannen de vil gifte seg med, og han må flytte inn til hennes familie.

Vi hadde hørt på forhånd at man aldri må navigere etter Gps-kartet på San Blas da dette ikke er nøyaktig nok. Men som de jævla idiotene vi er, gjorde vi det likevel da vi skulle inn til Povernir. I følge kartet hadde vi et stort område å bevege oss på, og innseilingen var relativt bred og dyp. Etter to mislykkede forsøk og et nestekræsj på revet måtte vi innse at ryktene stemte helt. Kjølen subbet så vidt borti steinbunnen, og med høy puls fikk vi bakket oss ut igjen så vi kunne begynne på nytt med koordinatene fra panama cruisingguide. Med 1 knops fart tøffet vi oss inn mot ankringsmålet, og gps viste etterhvert at vi hadde ankra opp midt på flyplassen.

Bare noen sekunder etter ankomst, hadde vi et par små indianerkoner i kano klistra oppetter skroget. Disse ville selge vakre molaer og forskjellig hjemmesydde tekstiler som er typisk for San Blas. Etter hvert fikk vi flere besøk av disse små menneskene som ville selge både fisk og forskjellige tjenester. Vi måtte til og med betale 1 dollar for å få ta bilde av de, og det stadige maset etter penger gjorde seg gjeldende. Man kan undres på hva de skal med alle disse pengene ute i ingenmannsland, men vi merket etter hvert at materialismen og den vestlige verdens påvirkning rådet sterkere her enn ute på de andre øyene.

Vi ble invitert hjem på middag til Nestor som bor på øya Nalunega, sammen med 6 barn, kone, foreldre og svigerforeldre fordelt i to bambushytter. Etter en enkel rett bestående av stekt fisk og ris, fikk vi omvisning i den lille landsbyen som dekker hver eneste kvadratmeter av øya. Vi var også heldige å få en liten smugtitt på kommunestyremøtet som foregikk inne i kongresshallen, som for øvrig også er en litt større bambushytte. Når det er samlet til møte, ligger høvdingen og hans assistent komfortabelt i hver sin hengekøye mens debattantene holder sine innlegg. Hengekøyer er et helt vanlig møbel for Kunaene, det er behagelig, billig og gir en trygg avstand til krypdyr om natten. De fødes i hengekøye, gifter seg og har sex i hengekøye, og de dør i hengekøye. Inne i huset til nestor hang de på rekke og rad. Bestemor purket og sov i en, tenåringsjenta gjorde lekser i en og de minste barna hang i sin egen hengekøye og så på tegnefilm.

Etter et par dager på Povernir, tok vi med oss Jon Ole og Nina litt lenger østover i øyriket. Vi lokaliserte den ubebodde øya Quinquindup og ankret opp mellom revene hvor det ikke var plass til noen andre seilbåter. Med kokosnøtter, rom og hengekøyer i sekken tøffet vi lykkelige inn til land og hadde skikkelig kvalitetstid på vår første øde øy. Dagen etter dro besøket vårt på egenhånd inn til stranda, mens vi bakte boller og puslet med forskjellig i båten. Det tok ikke lang tid før Jon Ole kom ut og varslet at det var en annen seilbåt som hadde problemer og holdt på å drive i land på andre siden av øya. Halvard hoppet i jolla og ble med ut, mens jeg tok med nystekte boller i en vanntett pose og snorklet inn. Da jeg rundet nesset fikk jeg se en ganske herjet seilbåt av typen Najad liggende på siden, godt planta i sanda. Halvard satt og humpet på bommen for å prøve å vekte den ut og Jon Ole prøvde å holde styr på tau og anker i cockpit sammen med en sliten og tydelig alkoholisert kaptein. Sistnevnte hadde ikke hatt motor det siste døgnet, men hadde til tross for dette dratt opp ankeret i håp om å drive avsted i riktig retning med forseilet(!!). Med nærmest vindstille forhold måtte det jo selvfølgelig gå galt, og båt med en rasende skipper og en vettskremt señorita fra Peru drev i land i paradiset ”vårt”.  Vi prøvde å hjelpe så godt vi kunne ved å vinsje båten ut fra land ved hjelp av et anker, men måtte kalle opp seilbåtene i nærheten for å få drahjelp. Etter noen få minutter kom 5 gummijoller fresende mot oss, og ved hjelp av de og noen lokale gutter i kano fikk vi skuta på dypt vann igjen. 

Full redningsaksjon:

Skipperen fikk en runde med kjeftsmell av meg og Jon Ole for å ha gjort noe så uforstandig med fullt overlegg. Særlig her på San Blas hvor man er så avhengig av å kunne finmanøvrere båten gjennom alle revene. Likevel insisterte han på å gjenta forsøket så snart han fikk muligheten….! Halvard tok for sikkerhets skyld med seg ”doktorveska” si og kikket på motoren, og det viste seg at dieseltanken inneholdt 4 liter saltvann på grunn av en defekt tankutlufting.  Etter et par timer med opprensking og mekking fikk gamlingen start og kunne fortsette på sin farefulle ferd med verken sjødyktig båt eller mannskap. Vi tenkte en stund at vi hadde kastet perler for svin, og at det kanskje hadde vært like greit å la han ligge på revet.. Tamara var uheldig og møtte på akkurat samme gubben på immigrasjonskontoret da de ankom Povernir to dager etterpå. Kapteinen, med sin ufyselige fremtoning, gjorde seg straks svært upopulær på kontoret. Og siden de møtte opp samtidig trodde myndighetene at de var på samme båt. Gina og Lars ble truet med fengselsstraff og hadde et svare strev for å overbevise den lille sinte kontormannen om at de aldri hadde sett dette mennesket før. Både Wilhelm og Tamara krysser fingrene for at Najaden med gubbe forblir på denne siden av panamakanalen….

Vi fikk nytt besøk etter noen dager av Tor, Karoline og Kristina. De hadde med seg påskeegg og masse godis til oss, så det ble en annerledes men fantastisk påskefeiring i varmen sammen med Tamara. Øyhopping med bading, snorkling og jungelturer var stort sett aktivitetene våre den siste uka. Mannfolka fikk utløp for sine primitive urinstinkter med relativt hyppig bruk av macheten både på harde kokosnøtter og tett jungelkratt, og bålbrenning som endte i stygge brannskader. 

På tur fra San Blas stakk vi innom apeøya Linton. Denne øya var tidligere bebodd, men nå er det kun ville edderkopp-aper som regjerer her. Vi måtte selvfølgelig avlegge en liten visitt hos disse skapningene som er relativt tamme etter mange turistbesøk. Det er en ganske spesiell følelse når et vilt dyr, som ligner mer på et lite hårete menneske, kommer springene mot deg med armene i været og straks begynner å ransake både sekk og lommer for godbiter. Vi hadde med noen godt modne bananer som falt veldig i smak. Mye kroppskløing, grådige fingre og ganske fine huggtenner gjorde at vi forholdt oss noe skeptisk i starten. Vi hadde også hørt at de kunne bli sinte når man skal til å dra, så vi hadde en liten slagplan i beredskap. Heldigvis var det bare denne apen og en litt mer reservert kompis som kom ned til oss. Så alt gikk rolig for seg, og et søtt lite ansikt vant tillit, ble mett og satte seg i et tre og kikket etter oss når vi dro.

Nå er vi tilbake i Colon og venter på å få komme gjennom kanalen på fredag. Papirarbeidet er i boks, tykke tau og bildekk ligger klart og kontoen er tømt. Så nå venter det store stillehavet på Wilhelm og Tamara :)