Vanuatu, Nambawan!

Da har vi hatt enda noen fantastiske uker med fremmedkulturelt sjokk, dykking, matforgiftning og ikke minst språklære her på Vanuatu.

Språket, Bislama, som snakkes her er en blanding av flere språk.Vi synes dette er riktig morsomt og underholder oss selv med det stadig. Så ser vi litt nærmere på engelsk, hvor alle ord i hovedsak er en broket blanding av gammel norsk, fransk og en dæsj keltisk. Dermed kan vi ovenfor våre engelsktalende venner kaste ballen rett over og si at engelsk egentlig er «broken norwegian.»

Ordene på Bislama skrives akkurat slik de uttales,og er i bunn og grunn en ganske primitiv «broken english»;

God morgen-  Gudmoning

I morgen: Tomoro

I dag- Tedei

Takk - tankyu tumas.

Hva heter du? - Wannem nem blong yu?

Jeg heter…     - Nem blong mi…

Har du det bra? - yu oraet?

Best/bra- Nambawan!

Og den morsomste av alle; Paven-  Nambawan Jesus Man!

Litt random landsbybilder;

Toalett;

Husene har de siste årene blitt litt mer modernisert, med solceller på taket;

På øygruppen Maskelynes, møtte vi igjen våre venner i Te Poe Rava,  og fikk nok et kultursjokk da vi ble invitert inn i landsbyen til et lite ettermiddags- show;

Smol Nambas, en slags rituell dans der mennene i landsbyen samler seg, lager penisfutteral av bananblad, synger og tramper rundt på bakken. Denne dansen, i tillegg til mye annet av kulturen, ble tabubelagt og forbudt da misjonærene fikk overtaket. De senere årene har de lokale gjeninnført mye av tradisjonene og den gamle kulturen sin, og har funnet ut at dette er en smart måte å tjene penger på. Smarte folk, rull pilten inn i et bananblad og hopp og sprett litt og pengene ruller inn. 

Store deler av Vanuatu er dog relativt isolert fra omverdenen, så turistmarkedet er ikke helt det store for de som bor langt unna. Det eneste av fremmedfolk de møter er en og annen sliten seiler som reker innom.

Så fort vi viser oss på en av de mer isolerte ankringsplassene, kommer det gjerne en entusiastisk kar padlende i full fart med utriggerkano. Ofte vil de byttehandle med oss, og spør gjerne om batterier, rester av tau, t-skjorter, ris etc. Siden de bare har kortreist frukt å betale tilbake med, har vi praktisk talt hatt overflod av bananer og papaya ombord. 

På øya Uri, litt lenger nord på Malekula, ble vi møtt av Evelyn- en intens middelaldrende dame som  straks kløv ombord i Wilhelm da hun nådde tak i rekka. Etter times tid me tedrikking og stotrende samtale på veldig dårlig engelsk, ba hun om å få pakket inn og ta med seg resten av kaka vi hadde satt frem. I samme åndedrag inviterte hun seg selv til overnatting og kveldsfisking fra båten vår. Heldigvis er akterlugaren vår så fullstappet, at det måtte vi desverre si nei til. 

OK, men da måtte vi ihvertfall komme inn å spise middag hos henne senere på kvelden. Vi syntes dette hørtes spennende og litt eksotisk (og skummelt) ut, med tanke på hvordan de sanitære forholdene i landsbyene kan være. Men måltidet vi fikk var overraskende godt, og renslig, til tross for at vi satt på gulvet og spiste.

Evelyn ville holde på oss en stund til, og inviterte til enda en middag neste dag. Hun hadde så fryktelig lyst å lage «lap lap» til oss, en lokal tradisjonell rett som ofte spises på søndager og ved festlige anledninger. Kassavarot med kokosmelk, og fisk eller kjøtt, pakkes inn i bananblad og langstekes på bål i flere timer, spises med fingrene og dyppes i enda mer kokosmelk. 

Det var spennende å følge med på at Evelyn iherdig pakket ut måltidet vårt utover gulvet, knadde hendene godt oppi kokosen og vred kokosmelk utover kjøttet og kassavaroten. Noe skeptiske begynte vi å rive av stykker med fingrene, og ti minutter senere var vi stappmette og veldig fornøyde. Ikke så fornøyde da vi våknet senere på natta med magekramper og stafettløp på do. I to dager lå vi rett ut, uttæret og dehydrert. Det er den verste magesjauen noen av oss har hatt.

Etter denne runden fikk vi litt nok av periferien og satte kursen mot øya Santo og Vanuatus nest største by, Luganville. Rett ved ligger skipsvraket SS President Coolidge. og million dollar point. I oktober 1942 var SS President Coolidge på vei inn til den amerikanske militærbasen i Luganville, da en kommunikasjonssvikt gjorde at de kjørte skuta rett inn i to undervannsminer. Da kaptein Henry Nelson skjønte at skipet kom til å synke, styrte han det rett på land. Denne avgjørelsen rettet livet til de 5340 soldatene ombord, som da kunne klatre ned skutesida og gå over revet. To menn omkom; den første var maskinisten som jobbet i maskinrommet der den første mina traff. Andre mann var kaptein Elwood Euart, som ble dratt ned med skipet etter å ha reddet ut to soldater. Euarts levninger ble funnet av en dykker så sent som i 2015.

Skipet ligger nå på mellom 20- 60 meters dyp, og har blitt et av verdens mest berømte vrakdykk. 

Baugen, med kanonen som stikker ut til babord side:

Vi hadde tilsammen tre dykk på vraket, og det siste av dem ned til 40 meters dyp inne i salongen der vi fikk hilse på «the Lady», en statue av dronning Elizabeth. 

Halvard poserer med ei gammel rifle:

Like bortenfor President Coolidge ligger «Million Dollar Point», nok et interessant dykkested. Da krigen var slutt i 1945, ble franskmennene(som da koloniserte Vanuatu) tilbudt å kjøpe alt av militært utstyr av amerikanerne for en million dollar. Franskmennene nektet å betale, da de mente at utstyret likevel kom til å stå igjen her, så da dumpet amerikanerne rubbel og bit ut i havet. Her ligger det da alt fra våpen og ammunisjon til digre tankser,  fra strandkanten og ned til ca 40 meters dyp, fin dykkedybde for oss!

Tanks!;

Flere dykkebilder i fotogalleriet under.

De siste dagene har vi ligget for anker i Luganville. Ikke den fineste ankringsplassen akkurat, men veldig praktisk siden vi har holdt på med dykkinga, og hatt bruk for vaskeri og butikker. I går leide vi bil og kjørte oppover østkysten sammen med et par fra nabobåten, og stoppet blant annet for å bade i Nanda Blue Hole og spise lunsj i Port Olry. 

Nanda blue hole:

Port Olry, Lunsj på stranda;

I morgen tidlig setter vi snuten mot Australia, og kommer til å stoppe innom Chesterfield reef på veien, ca halvveis. Værmeldingen er lovende med lite sjø, og passe vind. Snakkes «down under»!