Tre uker i ingenmannsland

Tiden står stille på havet. Hvilken dag er det, spør Halvard. Jeg må tenke meg om, jeg har virkelig ikke peiling. Men spiller det noen rolle egentlig? Alle dagene er like. Stillehavet er stille, ihvertfall nesten. Vi leser, fisker, trimmer seil, spiser og funderer på hva vi skal spise neste gang. Vi sover 6-7 timer hver i strekk, og det er alltid en av oss som er våken. Man kan jo duppe litt av i cockpit, se en film eller sysle med et eller annet. Men det er greit at en av oss er på allerten hvis det skulle dukke opp noe i horisonten, eller seilene begynner å blafre. Noen langturseilere velger å sove om natta og la skuta gå av seg selv på dette strekket, men jeg tror ikke noen av oss ville sovet spesielt godt da. Det er en mikroskopisk sjanse for å kollidere med andre båter der ute, men likevel har vi møtt fire båter om natten, hvor en var på kollisjonskurs. 

Man blir ganske god på å gjøre ingenting etter mange dager til havs. Jeg kan sitte å kikke håpefullt på fiskesnøret, nappe litt forsiktig, og plutselig har det gått en time. Dagene gikk uten noen fiskelykke. Dvs, vi hadde endel napp, men fisken sleit av både kroker og agn. Den første fiskelykken kom i form av en stor flyvefisk som suste gjennom cockpit og rett i fleisen på meg mens jeg satt og leste bok. Lesestunden ble brutalt avbrutt av hyl og nordnorsk bannskap. Det kryr av flyvefisk her ute, og vi må stadig plukke opp de uheldige som har landet dekk.

Først på dag 12 fikk vi skikkelig napp, og fikk to fine rugger rett etter hverandre. En wahoo og en mahi mahi, flere gratis middager i fryseren:) Og det er jo slett ikke kjipt å få fisk når det meste her smaker som kylling.

Denne strekningen på rundt 3000 nautiske er det lengste, og på mange måter det fineste, strekket vi har hatt så langt. Gode strømforhold og passatvinden dro oss videre i god fart sørvestover mot Marquesasøyene. Etterhvert ble vinden mer og mer platt, så vi måtte frem med spristake på genoa og jibb-preventer på storseilet. Og så døde vinden. I flere dager gikk det vekselvis for motor og spinnaker i veldig lite vind. Vinden tok seg heldigvis opp og goosewingen vår (doble forseil) fikk gjøre jobben siste 1000 nautiske mil. 

Vi hadde nesten daglig kontakt på satelitt med Tamara som startet noen dager før oss, og vi fikk en melding i ny og ne hjemmefra. Omtrent midt utpå fikk vi den triste beskjeden om at hunden vår, Kaisa, døde plutselig og uventet. Det er ekstra hardt å være så langt hjemmefra når sånne ting skjer. Vi kommer til å savne henne veldig. Selv om vi ellers har hatt en veldig fin overfart så er det vanvittig lenge å oppholde seg på knappe 11 meter og bare ha et eneste menneske å snakke til. Man kan jo bli en smule sinnssyk. Vi må jobbe litt for å holde oppe humøret enkelte dager, både for oss selv og hverandre. Små hverdagsgleder hjelper på. Som når kapteinen hiver seg til og lager vannbakkels fra bunn av, fylt med vaniljekrem, til tross for høy sjø og konstant rulling.  

Innseilinga ble litt vel spennende da motoren bestemte seg for å ikke starte når vi skulle ta ned seilene, 2 nautiske mil fra land! Men etter noen kakk i startmotoren kom kverna igang igjen, og en munter Tamaragjeng kom og loste oss inn til ankringsplassen på Hiva Oa. Ankerdrammen var ekstra godt fortjent!