Kingdom of Tonga og lørdagen som aldri kom

Malo e leilei, welcome to the Kingdom of Tonga! En oppdresset herremann fra myndighetene stiger ombord og smiler forventningsfullt når han spør om vi har fått noe fisk på turen over. X antall spørsmål og skjemaer senere tripper han fornøyd langs kaia med en halvkilo frossen mahi mahi under armen. En time senere ser vi samme fyren gående langs kaia med en hel dorado fra en annen båt. Det er mandag morgen, og siden vi kom hit på en søndag ble vi pent nødt til å vente i båten til neste dag, dermed kunne vi prioritere litt wiskeydrikking med Te Poe Rava iseden for å kverne papirmølla ved innsjekk.  

Ankerdram:

Tonga er et konservativt kristent land, og hviledagen holdes svært hellig. Det er forbudt å jobbe eller lage noe som helst bråk på søndager, og det eneste som foregår på land er stort sett gudstjenester rundt om i de veldig mange kirkene her. I en av de små landsbyene her ute kunne de stolt skilte med hele fire kirker, fordelt på 200 mennesker! 

Før vi dro hit måtte vi ha tunga rett i munnen når vi skulle kikke på værmeldingene. Tonga er nemlig det stedet i verden som først hilser dagen velkommen. Egentlig er datolinja noen grader lenger vest, men siden Tonga har valgt å være på samme tid som Fiji, slår datolinja en liten bue akkurat her. Dermed hoppet vi over lørdag 2 september, og vi har nå gått fra å være de siste i verden til å stå opp, til å være de første.

Etter en trivelig velkomst var det enda triveligere var det å treffe igjen nesten alle båtene vi har blitt kjent med over stillehavet denne sesongen. Blå Ellinor, Spray, Maya, Te Poe Rava og mange flere ønsket oss velkommen. Seilerne har ikke så mye på timeplanen, så vi blir stadig invitert til bursdager, grillfester og sundowners. I tillegg holdes det Tongan feast jevnlig rundt om på de små øyene her, så vi har fått god kontakt med de lokale, og fått flere gode matopplevelser. Uheldigvis har det gått en magevirus rundt her, og vi slapp heller ikke billig unna akkurat det. Til tross har vi altså stortrivdes de tre siste ukene, og øyriket her er som balsam for sjela for en sliten seiler med noe frynsete nerver og skogstrollgener. 

Turen over hit fra Niue var vår aller siste etappe over havstrekket mellom FP og Tonga, som er delvis skydd av seilere på grunn av ustabilt vær og varierende vindretninger. Mye av det skyldes en såkalt converge zone som beveger seg over området med jevne mellomrom. Her møtes de forskjellige værsystemene og lager skikkelig kaos, og de trygge passatvindene vi har hatt hele veien var ingen selvfølge her. I motsetning til mange andre som skynder seg over det i en etappe, valgte vi å stoppe både på Palmerston og Niue. To fantastiske øyer, men ubeskyttet mot vær fra vest. Overfartene mellom øyene ble også noe slitsomme med tidvis høy sjø og helt andre vindforhold enn værmeldingene spådde. Les «loggføringer fra sinnaseileren».

Her på Tonga trenger vi ikke å tenke mye på været, og om det kommer en front er vi maks en time unna nærmeste trygge naturhavn. Noe vi var veldig glade for da en kraftig tordenfront feide over her i går, og dro alle båtene 180 grader rundt. Noen timer senere skinte solen og det var helt flatt og vindstille.

Noe kjedelig utvalg i butikkene, og man må innom alle de små supermarkedene for å finne alt på lista. En av butikkene selger kun spagetti og ketsjup, og det står i hyller sammen med skruer, maling og 40 kilos sekker med betong. Bak disken kan man også få kjøpt en skvett bensin når resten av byens lagre er tømt. På grunn av det skrale utvalget har Ann-Helen fått dreisen på mye hjemmelagede greier som yoghurt, rømme og syltet ingefær. I det siste har det også begynt å spire noe grønt fra en boks på kjøkkenbenken. Kapteinen er passe fornøyd med akkurat det, og mumler stadig vekk om at vi begynner å bli en «hippiebåt».

Miniurtehage og fløyelsmyk hjemmelaget rømme:

Vi har ikke hatt så mye å gjøre med hval som vi hadde planlagt. Vi har sett dem titt og ofte, rundt på ankringsplassene, Men siden turistselskapene har fått monopol på hvalssvømming er det strengt forbudt for oss stakkars seilere å hoppe uti. Enten må man betale 2000 kr per snute for å være med i en stor turistgruppe, og kjøre villmann etter hvalflokkene (nei takk), eller så kan man ta sjansen selv og i verste fall risikere fengsel. Vi satser på at vi treffer på dem et annet sted:)

Men vi har hatt et par fine dykk, blant annet i swallows cave og på vraket Clan McWilliams som tok fyr i havna her og ble sunket ned i fjorden i 1927. Heldigvis for oss ligger det på en fin dykkedybde.

Soft corals på vraket, myke å ta på:)

Swallows cave:

Tonga har, som mange andre øyer her i stillehavet, en ganske vanlig kultur for mannlige kvinner, evt kvinnelige menn…kall det hva du vil. Transvestitter alle sammen, svære karer som lett kunne passert som tømmerhuggere. Her i Neiafu er de svært åpne om akkurat dette, og har valgt å inkludere oss besøkende i sin livsstil med onsdags- dragshow. Dette syntes vi var veldig gøy, og har vært to ganger for å se på. Halvard har i det siste begynt å få litt urovekkende positive tanker om disse «kvinnemenneskene» (kanskje fordi de serverer han pizzalunsj omtrent hver dag på yndlingsrestauranten). Han har også nevnt at det hadde vært gjevt med ei kone som kan bære tre kasser øl fra butikken og samtidig lage middag. Men det spørs om skonummer 46 med høye heler og skjeggstubber hadde blitt ganske ræva i lengden. 

Uansett, best at vi kommer oss videre! Fiji next. Vi seiler videre ikveld, og værmeldingene ser fine ut. Regner med å være framme om ca 3,5 døgn :)