Second thoughts på Tikehau & Rangiroa

‘’Plingpling’’. Vi er nede på nærmere 30 meter, og dykkeguiden vår ringer i bjella si og peker på noe bak oss. En stor silvertiphai kommer ut fra dypet for å sjekke oss ut. Den kommer helt inntil og legger seg langflat ved siden av oss, kanskje den måler opp? Øynene er svarte og runde, som når de er på jakt. Den stikker hodet opp i ansiktet på Halvard, som forøvrig legger en diskret hånd på kniven i fall han må gi den et slag i snuten med skaftet, men haien snur og svømmer ut i dypet igjen. Det er da den kommer tilbake for å gjøre samme prosedyre på nytt, og skiller meg og Halvard, det er da man kjenner at man lever. Antageligvis var den bare nysgjerrig, men likevel…det er jo hai. Halvard gjør tegnet for ‘’OK’’. Bare med to hender og store øyne, som ‘’fy flate, dette var helt sinnsykt!’’. Jeg for min del kjemper mot panikken og tenker samtidig at jeg skulle hatt gopro- kameraet med meg.

‘’That usually never happens, they must really like you!’’ Guiden fekter ivrig med armene og roper til oss over motorbrølet på vei inn Tiputapasset på Rangiroa. Hø..akkurat! Vi er jammen heldige.

Rangiroa er kjent for bra dykking, og mange reiser hit kun for det. Vi har samme agenda på atollene utover høsten, så det var jo obligatorisk for oss å stoppe innom her og sjekke ut forholdene. Helt ærlig er vi litt skuffa. Det er hovedsaklig to steder man kan dykke her, og de aller fleste gjøres i Tiputa-passet. Kjempesterk strøm, dårlig sikt og ikke så spektaluært dyreliv som de reklamerer med, men nå er kanskje vi blitt bortskjemte og krevende når det gjelder bra dykking. Vi har heller ikke turt å ta jolla ut i det hårete passet, så vi har betalt for å bli med Topdive istedet.

Men vi har fått bruk for kompressoren vår flere ganger, både på innsiden av revet her og på utsiden av passet på Tikehau, som ble den første atollen etter et døgn fra Tahiti. Bare synd vi ikke fikk til å dykke mer der, for det skal visst være et mekka for sånne som oss. Men atollen er ubeskyttet mot de vindene som har vært i det siste, så det var svært ubehagelig å ligge der med båten. ‘’Mara’amu’’ kom som forventet; dagesvis med sterke sørøstlige vinder, spisse bølger og regn. Ankringsplassen var helt umulig, så vi søkte ly på betongbrygga i landsbyen på Tikehau, og til og med der sleit vi av hele fire fortøyningstau. Det ble et kjedelig opphold i en spøkelseslandsby hvor løshundene er aggressive, de lokale vandrer rundt som walking deads og begge kafeene er alltid stengt. 

Halvard er frustrert, lite å finne på her.

De to dagene det var sånn nogenlunde rolig benyttet vi derfor til å fortsette mot Rangiroa, nærmeste nabo. 

Det var en helt annen opplevelse å komme hit. De lokale smiler fra øre til øre, vinker og roper ‘’Iaorana!’’ Hei på Polynesisk. Hver kveld har de samlet seg til dans på brygga og øvd til festivalen "farereiehaga" som holdes denne uka. Det trommes og synges i takt med hoftevrikk av en annen dimensjon. Barna syntes det var veldig morsom å prøve å lære meg og Halvard noen dansebevegelser, og det ble mye fnising da de fant ut at vi stive nordmenn ikke er laget av gelé slik som dem. Her lærer de seg å danse fra de går i bleie, og det er litt snodig å se små jenter vrikke sensuelt på hoftene som voksne damer. Festivalen er kjempebra, utrolig flotte dansere fra flere landsbyer og atoller konkurrerer om å bli årets beste gruppe.

Ellers har det sosiale livet vårt vært en katastrofe etter Tamara og de andre båtene dro videre, og vi begynte en stund å få litt "second thoughts" på om vi hadde gjort det riktige valget ved å være igjen. Vi er flokkdyr og må ha litt folk og liv rundt oss for å trives i lengden. Her er det nesten bare charterkatamaraner med barnefamilier som lever et slags A4-liv, og franskmenn som knapt kan et kvekk engelsk. Halvard måtte regelrett borde en Polsk seilbåt her om dagen for å få brukbar konversasjon og en dram. De siste dagene har det kommet seg litt, og vi har blitt kjent med et par båter som skal samme vei som oss, så vi øyner et håp...:)

Vi tok en liten tur over til andre siden av Rangiroa, til motu Faama, et av de fineste stedene vi har vært til nå. Ett års bryllupsdag ble feiret med snorkling i lagunen på revet, og med selvharpunert fisk til middag. En av fordelene her er at det er ingen hai som kommer og krever sin del av kaka (dvs alt) når man har harpunert fisk, så man kan jakte i fred uten å må skynde seg opp av vannet. Noen av korallene er faktisk levende og fargerike her fortsatt, et sjeldent syn desverre. De dør blant annet på grunn av miljøforandringer, og atomprøvespregningene som foregikk her på 90-tallet har nok mye av skylden for akkurat dette området. Det vokser et spesiell type alger på de døde korallene, og disse inneholder giften ciguatera som sprer seg oppover i næringskjeden hos fiskene på revet. Derfor er det ikke alle fisker man kan spise, og jo større fisk jo større er konsentrasjonen av gift. Vi spør alltid de lokale om hvilke fisker som er trygge å spise før vi skyter, for det kan variere fra sted til sted.

Denne grouperen ble fiskesuppe:

Nå har vi vært lenge nok på Rangiroa og skal videre til atollene litt lenger sør-øst. Mindre turister og enda bedre dykking. Men været er ikke helt med oss nå, og siden vi skal østover MOT passatvindene som blåser på sitt sterkeste i denne perioden, blir det litt vanskelig. Det bør helst være ganske lite vind så vi slipper å kjempe mot vær og sjø. Vi må vente noen dager til her, og imellomtiden tar Halvard advanced-kurs på dykkesenteret, mens jeg har satt igang smykkefabrikken min igjen.