Panamakanalen og storbyliv

Vi fikk en kjemperolig overfart fra Dominikanske Republikk til Panama. Vi hadde et fint værvindu med litt for lite vind, men heller det enn for mye da det Karibiske havet kan være ganske røft til tider. Vi fikk kjenne litt på det da vi nærmet oss colombiakysten, høy og rotete sjø til tross for veldig lite vind, og et lite lavtrykk som kom og pisket oss litt på rompa helt på tampen. Vi kom frem til Panama midt på natta, og fikk virkelig kjøre oss på navigering i mørket. Det ble slalomkjøring mellom alle lasteskipene som enten lå for anker eller tøffet rundt på vent utenfor moloen. Da vi fikk klarsignal til å komme innenfor moloen gikk vi rett til en mørklagt Shelter Bay marina, og siden gps-kartet ikke var helt oppdatert her så seilte vi i teorien midt på land. Ingen svar å få på VHF, så vi måtte bare myse oss frem og klappet til første og beste kai mellom digre superyachter.  Eyeball- navigering på natta er ikke akkurat balsam for sjela!

Vi fikk tildelt plass i marinaen, på plass nr E39 til kapteinens store fornøyelse, og ble veldig glad da vi så alle langturbåtene som lå her. De siste ukene har vi skilt oss ut som en liten rufsete seilbåt blant dyre striglede charterkatamaraner, så det  er deilig å endelig være blant likesinnede. Her i Panama er det mye gamle båter, og unge seilere med begrenset budsjett som skal videre samme vei som oss. Båtene er minst like rufsete som vår, med tau og sikkerhetsutstyr hulter i bulter, skitne fendere,  klestørk på halvåtte, vann og dieselforråd på dekk og mange provisoriske løsninger for å holde den verste solsteika unna. Herlig!:)

Jeg vil anbefale andre om å ta selve innsjekken på San Blas hvis man likevel skal dit, siden de har alt på et sted der. Der får man også cruisingpermit og visum. Men husk å ha med cash da det ikke finnes minibank eller kortterminal der. I Shelter Bay er innsjekken et mareritt, man må innom fire forskjellige kontorer, to av dem ligger inne i selve colon, så det blir en tidkrevende prosess med papirer og dyre taxiturer.  Selve kanalbyråkratiet har gått veldig kjapt og greit, og vi valgte å gjøre denne jobben uten agent.

Her er oppskriften for panamakanalen:

1.     Det første du må gjøre er å gå på havnekontoret og spørre etter admeasurement-skjema. Jeg fylte ut dette, tok bilde av det og sendte som vedlegg i en mail til OPTC-ARA@pancanal.com.  Her må man bare be om å få båten målt så snart som mulig, skriv hvor du ligger i havna. Du kommer ikke til å få svar på denne mailen. Jeg ringte samme kveld for å avtale tid, og selv om de ikke svarte så kom det en uanmeldt allerede neste morgen. Målingen og papirarbeidet gikk kjapt, og vi fikk tildelt et registreringsnummer og et skjema som skal leveres til citibank.

2.     Hvis du har tid til å vente i 5 dager er det lettest å overføre penger i nettbanken. Da må du sende en mail til customerdeps@pancanal.com og be om wire instructions.  Jeg tok bilde av skjemaet fra admeasurement og la som vedlegg. Jeg fikk svar veldig fort, og overførte pengene samme dag. For oss kostet det ca 2000 dollar, men 800 av dette er depositum som vi får igjen etter 6 uker. Etter 5 dager skal betalingen være i boks. Hvis du ikke har tid til å vente må du ta taxi til citibank, ta ut cash i flere minibanker(beløpsgrense) og betale alt kontant i banken.

3.     Når betalingen er i orden må du ringe koordinatorene (507)2724202 for å avtale dato og få videre instrukser. Vi fikk bestemme datoen selv, og valgte å være på san blas en stund. Alle de andre vi har møtt, måtte vente maks en uke.

4.     Så må du få skaffet tau og fendere. Vi brukte en egen agent til dette. Dyrt, men da fikk vi levert alt på kaia og det ble hentet i Balboa etterpå. Kontaktinfo finnes på marinakontoret.

5.     4 linehandlers + kaptein og los skal være i båten. De fleste finner linehandlers på kaia blant de andre seilerne.

Å få gå gjennom denne enorme konstruksjonen, som regnes som en av verdens syv underverker i den moderne verden, er absolutt et av turens høydepunkter. Panamakanalen ble påbegynt i 1880, og sto ferdig i 1914. Den hadde da tatt 27500 menneskeliv underveis på grunn av enorme skred, malaria og gulfeber. Den 80 km lange kanalen er nøkkelpassasje mellom atlanterhavet og stillehavet for mer enn 14000 fartøy hvert år. Den har to sett med sluser på stillehavessiden og to sett på atlanterhavssiden. Hvert slusekammer er 305 meter langt, 33,5 meter bredt og 24 m dypt. Høydeforskjellen fra havnivå til Gatun lake er 26 meter.

Kanalen gikk veldig bra og ble gjort over 2 dager med en kort overnatting i Gatun Lake. Vi ble fortøyd sammen med 2 andre seilbåter, så vi trengte bare å kontrollere linene fra den ene siden av båten. Men det gjorde seg med to stk på hver line da disse er ganske stive og tunge, og man må være ganske kjapp med å slippe ut/stramme inn når slusene fylles og tømmes med vann. Det ble høytidelig stemning om bord da de siste slusene ut til stillehavet åpnet seg og vi fikk løsnet fortøyningene fra nabobåten. 

Feite "Maya" hakk i hæl:

Vi ankret opp i Balboa, men fant fort ut at det var en skikkelig drittplass, så vi tøffet videre ut til La Playita. Her har vi vært noen dager mens vi har ventet på kart fra Norge og ankervinsj fra USA. Kapteinen har fått sin daglige styrketrening ved å trekke opp ankeret for hånd siden vi kom til karibien. Dette har stort sett gått veldig bra, men innser at en ankervinsj er uunnværlig i stillehavet da ankringsplassene vil være mye dypere enn de har vært til nå. Dessuten vil vi prøve å unngå skader på både rygg og fingre.

Panama City er et bra sted å vente, som med sine høye skyskrapere og skyline er en storby på lik linje med både New York og Miami. Man finner det meste her, og vi har shoppa og kost oss med tidenes beste (og dyreste) sushi. Nå i helga var det filmfestival og mye liv i byen, og vi fikk drukket vår første porter siden Trondheim, på mikrobryggeriet La Rana Dorada. Etter en spasertur rundt i partystrøket fant vi fort ut at overgangen mellom shabby og posh er svært kort. Fra å beundre dyre biler og flotte bygninger, til å tviholde på veska bare tre kvartaler unna der junkier lå strødd foran portene inn til byens skitne bordeller.

Panama City skyline:

Utenom å nyte storbylivet holder vi på med de siste forberedelsene for 8 mnd i stillehavet. Vi mekker, vasker, handler og administrerer. Akterlugaren er gjort om til matbod og er nå fylt opp med vann, brus, øl, frokostblanding, , 30 kg vakuumpakket mel ,ris og pasta….ja, lista er ganske lang. Fryseren er fylt opp med kjøtt og kylling for de neste 2 mnd, og så regner vi med å få litt fisk underveis. Forhåpentligvis får vi fylt opp noe av lageret på Tahiti som er det første siviliserte stedet vi kommer til, antageligvis i juni en gang. Frukt og grønt satser vi på å finne underveis, selv om det sikkert er mye dyrere i stillehavet enn her. Men heller det enn å måtte kaste masse grønnsaker fordi vi ikke gidder å spise alt. Man begynner å kjenne seg selv etter noen måneder på farta.

Jeg og gina har hatt nok en runde på immigrasjonskontorer rundt omkring og har omsider fått sjekket oss ut av Panama. En siste handlerunde ble gjort i dag også, blant annet på det store grønnsaksmarkedet Abasto. Kapteinen står akkurat nå og monterer ankervinsja, så håpet er å kunne dra videre i morgen formiddag. Første stopp blir Las Perlas, ca 30 nautiske ut, hvor vi skal ligge noen dager og vente på rett vindretning mot Galapagos. Det strekket er fryktet blant seilere på grunn av altfor lite vind, og de færreste har nok diesel til å kjøre hele veien. Vi er glad i finvær på Wilhelm, men det får være måte på!