Mygg, mugg og mekking

Tenk deg at du har vært ute og reist i 40 timer sammenhengende. Med oppblåst mage, hovne bein og søvnmangel trør du over dørstokken hjemme. SÅ klar for å innta horisontalen, kanskje et lite vinglass først…. HA! Du trodde det du ja!? Du ser deg vantro rundt i ditt lune hjem. Sofaen har fått et blålig hvitt tredagers-skjegg. Det samme, ekle belegget gliser hånlig mot deg fra nesten samtlige kriker og kroker, inkludert soverommet. Her er det rett og slett farlig å sove.

«Åååå for et eventyr dere er på», utbryter de fleste vi har møtt hjemme i vinter.

Vel, når man kommer tilbake til dette, føles det mest som et mareritt..

Etter et par dagers vasking med klorin, god ventilasjon og ut med alt av tekstiler, fikk vi bukt med svineriet og en beboelig båt igjen.  Note to self: ikke sett båt på lagring i tropisk strøk uten avfukter. 

Så var det bare å brette opp armene og gjøre skuta klar for sjøsetting. Som mange vet fra før så fikk vi en skeivbelastning på båten ved oppsett før vinteren, som førte til sprekk mellom blykjøl og glassfiber.

Tunglastet med verktøy hjemmefra har vi nå hatt det vi trenger for å fikse problemet. Kjølboltene ble løsnet så vi fikk utvidet sprekken. Feinsag var helt super til å fjerne gammel tettemasse med. 

Med beinrå muskelkraft strammet vi boltene til igjen og fikk dratt kjølen på plass, sprekken lukket seg så ny tettemasse tøyt ut. 

Mens vi har vært hjemme og feiret jul, så har Wilhelm vantrivdes skikkelig i vekselvis orkan, sprutregn og ekstrem hete. Spesielt UV-stråler er en effektiv drapsmetode på det meste. Silikonen rundt de små vinduene i salongen har forvitret, så regnet kom rett inn. Sikkerhetsventilen på dykkekompressoren har tatt kvelden, muligens pga varme og fukt. Flere trehyller og plater har gått i forråtnelse og måtte byttes ut. Osv osv…

Myggen er også et kapittel for seg selv, det eksisterer kun for å gjøre livet til et hælvete for oss. Kapteinen mener han har mistet ihvertfall en liter blod den siste uken, og fantaserer stadig om nordlys, storsko og stilongs med strikk. 

Nok en ting vi savner hjemmefra er matvarer. Her vi er nå finnes ikke sånt, det er en time med speedbåt og blåræv til nærmeste butikk, og er man riktig heldig er den i tillegg åpen. Vi har klart å krafse til oss det mest nødvendige, og de lokale kommer stadig med fersk fisk til oss, så det blir heldigvis ingen sultkatastrofe med det første. Takket være forskjellige kategorier av mødre som har gitt oss en lite lag med julespekk i løpet av vinteren, har vi også litt å tære på til vi er i mer siviliserte strøk.

Etter en uke med utallige myggstikk, uutholdelig varme og båtfiks, kom vi oss ut på vannet igjen. 

Men lykken varte ikke så veldig lenge… 

En av veldig få ting som er kjipt med å ligge på en atoll er hvis vinden snur i feil retning, det kan bli direkte farlig. Det fikk vi smertelig erfare for to dager siden. Fra flatt vann og svak bris fra sør-øst ble vi kastet 180 grader rundt på noen sekunder av en rasende storm som feide uanmeldt over Apataki fra nordvest, og i forbifarten ga den oss skikkelig skambank på ankringsplassen. Hanefoten (avlaster mellom båt og ankerkjetting) røk, og ankerrulla er det bare filler igjen av. Uten hanefoten går alle kreftene fra kjettingen rett i ankervinsjen og det er særs uheldig.

Ankerullen ble også revet i filler. Flere skjøter og tau røk tvert av i forsøket på å berge sulamitten, det ble dynemaskjøtene til spinnakeren som holdt til slutt. Jeg holdt vakt på roret med motoren i gang og fluktruta klar dersom vi skulle bli fri for feste. Og som de sier: en ulykke kommer sjelden alene. Rattet ble så mistenkelig lett å svinge på plutselig, og vi fant ut at kjedet mellom ratt og ror hadde røket tvers av det også.  Nødrorkulten ble fisket frem og montert, dermed  hadde vi styring og unngikk også at roret slo fra side til side. Heldigvis ga stormen seg etter tre lange timer, og etterlot seg bare en lang rekke med nye ting som må repareres. Halvard har klinket sammen kjedet til roret nå, så det er klar til bruk igjen.

Det har vært en tøff start for oss, blitt mye bannskap som har rydd ut av kjeften på kapteinen. Men vi får ta tak og «stå han av».

Gulars og Nemo ser ihvertfall frem til å se resten av stillehavet:)