Med broach og fjærkre til Fuerteventura

Etter to uker på La Graciosa var det på tide å komme seg videre. Vi stoppet først innom Marina Rubicon på Lanzarote et par dager for å få vaska klær og gjort noen småreparasjoner her og der. Så dro vi videre til  WOMAD-festivalen i Gran Tarajal, på sørsiden av Fuerteventura. Det var ca 47 nautiske mil- en fin dagstur regnet vi med. Men det må jo alltid bli noe kødd! Det var ganske vindstille i starten, så vi gikk for motor og heiv ut fiskebruket. Etter 10 minutter kom det en flokk måser som var svært interessert i blekksprutkroken som hang bak båten. Vi snørte inn for harde livet, men en av de fikk tak i den og hang seg skikkelig fast i krokene. Fuglen måtte hales opp i båten, og fikk nok skikkelig julig på tur inn. Vi fikk klippet av krokene og fikk dem ut, uten å skade dyret ytterligere, heiv ei svart t-skjorte over den, og la den under sprayhooden så den fikk slappe av. Etter et par timer prøvde vi å få den til å fly, men den klarte ikke å ta løs, så den satt i båten helt ned til Gran Tarajal.

Vi fikk jo litt vind etter hvert også, kanskje 4-5 sekundmeter på platt lens, så vi bestemte oss for å peise opp spinnakeren. Jeg hater spinnaker! Den er et stort stygt troll på 120 kvm som bestemmer over oss, ikke omvendt. Men Halvard mente at nå var det på tide å kurere skrekken.  Det gikk jo veldig rolig og fint for seg de første timene, og det lå an til å bli et skikkelig silkeseilas. Vi holdt akkurat på å spise middag da spinnakeren begynte å veive att og fram, så Halvard måtte håndstyre. Jeg foreslo at vi kunne begynne å ta det ned siden vi likevel var i land snart. Han satte på autopiloten igjen og vi gjorde oss klar. Spinnakeren og hele båten begynte å veive på nytt, så han heiv seg på roret igjen, men det var for sent. ”Vi får en broach!”.  Ok, så jeg kleip meg fast og kjente at båten ble kasta 180 grader rundt. Noen ganger kan broachen bli så brå at masta tar nedi vannet. Jeg så ikke hvor langt ned vi var, jeg vet bare at jeg sto oppreist der man egentlig kan ligge horisontalt tvers over båten. I sidesynet så jeg vann som fossa over ripa, og fjærkreet som rullet rundt nedi cockpiten. Båten rettet seg opp etter bare noen få sekunder, men da lå vi jo helt feil vei, og spinnakeren hadde tvista seg rundt hele riggen. Etter litt klæbbing fikk vi den omsider ned, snudde båten rundt og satte kursen inn mot havna.  Veldig pinlig. Vi hadde ikke oppdaget at vindstyrken hadde økt ganske bra den siste timen siden vindinstrumentet vårt et ødelagt. Og med vinden bakfra og spinnaker oppe går man ca i samme fart som vinden. Med litt bølger i tillegg ble det for mye for autopiloten. Kan ikke si at skrekken er kurert akkurat, men har fått litt mer trening i å ta den opp og ned om ikke annet..

I havna møtte vi Tamara og Carisma igjen, så ble det en tredagersfest til reggaerytmer på stranda her. Måsen klarte seg forøvrig bra. Den kviknet til utpå natta, så den fikk komme ned på brygga og fløy endelig avgårde etter noen klossete forsøk. I morgen går ferden videre til Puerto Mogan på Gran Canaria, og Halvard sine foreldre kommer på besøk på torsdag.