Loggføringer fra Sinnaseileren

BoraBora - Palmerston

Klokka er snart 04 på morgenen, jeg har fått noen timer urolig søvn i forpiggen. Jeg strekker meg og står opp for å avløse Halvard som har sittet oppe hele natta. Han sitter ved kartbordet og stirrer inn i PC-skjermen, munnen er en smal strek inni skjegget. Når jeg spør hvordan natta har vært, peker han på vindmålerintrstumentet. Historikken viser opp til 35 knop. Det hadde meldt 17. Vesten hans er full av flekker etter et forsøk på å spise drytek til middag, da en bølge kom bakfra og skylte over både han og middagen.

Vinden løyer utover morgenen, og så snur den og kommer mot oss i fra vest senere på kvelden. De siste i 12 timene inn til Palmerston bygger vinden seg mer og mer opp og kommer mot oss på en skarp kryss med 40 knop i kastene. Det har fortsatt ikke meldt mer enn 17-18 knop. Jeg sitter nede i salongen for å prøve å få litt hvile, og kjenner at Wilhelm blir løftet opp i været og så kastet ned imellom bølgene. Gang på gang. Det høres ut som båten skal knekke i to når som helst, men innerst inne vet jeg jo at den tåler godt med juling. Mannskapet er som regel veikere enn båten.  Halvard roper på meg fra cockpit. «Storseilet må ned!». I tillegg til stormfokka foran, er storseilet revet ned til bare et lite frimerke, og likevel er vi «overpowered». Resten av storseilet går ned, og med bare stormfokka igjen, fyker vi avgårde i 7-8 knop de siste milene inn til Palmerston. 

Palmerston- Niue

Dagene på Palmerston er fantastiske, men det legger en liten demper på stemningen at vi ligger såpass ubeskyttet på utsiden av revet. På grunn av et stort lavtrykk lenger vest som feier over Niue og Tonga, har vi ikke så mye annet valg enn å bli værende her, hvor det ihvertfall blåser fra rett retning. Nattesøvn blir det heller dårlig med, da det blåser mellom 25-35 knop konstant. De to siste dagene får vi i tillegg dønninger fra nord som truer med å dytte oss opp på revet. Vi blir nødt til å dra videre. Vinden har løyet betraktelig, men desverre henger sjøen som regel etter et døgn ekstra etter flere dagers kulinger. Langt fra farlig, men siden Wilhelm er en veldig lett liten båt, blir vi deiset rundt som en badeball mellom bølger som kommer fra alle retninger. Halvard har ikke sovet særlig siste tre døgn, og vekker meg etter ei strevsom vakt, der vinden har steget fra 17 til 30 knop. «Versågod, it is all yours.. enjoy! Æ går å legg mæ..i koma..».

Niue- Tonga

Dag 1: En diger dorado biter på kroken, denne skal vi ha inn! Etter en lang kamp i høy sjø og 25 knop vind, kommer ruggen deisende ombord. Den spreller vilt oppi cocpiten, men en klunk billig rom og noen få sekunder senere ligger den steindød bak rattet. Å sløye og filetere en så stor fisk på en veldig liten plass som konstant er i bevegelse…ja, det er en utfordring! Jeg sitter på ene siden av cocpiten med ruggen mellom beina, blodet flyter og sjøen gjør at jeg letter smått ufrivillig fra sitteplassen min. Kapteinen sitter på motsatt side og dytter meg på plass når jeg kommer farende ukontrollert med filetkniven imot han. Etter endt slakt skal jeg ned for å vaske blod av beina mine, noe som ender med store ødeleggelser. For å beskrive dette bedre legger vi ved Halvards brev til Tors Båtservice:

"Hei.

Jeg er på leting etter deler til mitt rm69 toalett. 

Etter endt cockpitvask og en provisorisk dassreparasjon, sitter vi og slapper av ute. Med tørre, varme klær og hver sin øl i hånda nyter vi at vinden har løyet og sjøen har roet seg litt. Lykkelig intetanende blir jeg angrepet bakfra av en sint liten bølge som klasker inn i skrogsida, over rekka og tømmer seg over hele meg. Ikke et ord, ikke så mye som et gisp. Kanskje ble jeg ikke så overrasket. Jeg er våt inntil skinnet, det drypper fra øyenvippene, ølet er salt. Etter et minutts stillhet spør Halvard forsiktig med et skeivt smil; «Blei du blaut?».

Dag 2: Klokka er 8 på morgenen og jeg har akkurat seilt stolt forbi vennebåten vår TePoeRava da vinden dør sakte men sikkert. Jeg bestemmer meg for å ta ned storseilet alene siden det er så rolig. Men etter fire timer på vakt er ikke hodet helt med, så jeg glemmer å sette på fallet som skal holde bommen oppe. Følgelig kommer storseilbommen deisende ned sammen med storseilet, rett i sprayhooden. Festene til lazyjacksen revner og vaier ut i vinden. Men lua i handa må jeg ned å vekke kapteinen. Denne, som ikke er kjent for å være så trivelig på morrakvisten i utgangspunktet, blir rimelig forbanna på meg. Etter flere minutter med verbal spanking kjenner jeg at jeg bare har fått nok av hele seilaset. Jeg gjemmer ansiktet ned i jakkehalsen mens tårene spruter ut av sinte sprekker. Så umotivert har jeg ikke vært før. «Satan i hælvete, æ vil HEIM! TVERT!». Gråten kommer ukontrollert. «Æ gidd ikje det her meir. Fetthav. Fettbåt!»  Halvard blir en smule overrasket og går over i trøstemodus. «Vil du ikje seile meir?». «NEI!». «Vil du heim altså?». «JA!». Halvard: «Men vi har jo fortsatt litt igjen å seile før vi e heime».