Kannibalisme og overtro på Vanuatu

Øya Anatom ble vårt første stoppested etter tre dagers seiling fra Fiji. En fantastisk, og godt beskyttet bukt hvor vi hvilte oss noen dager før neste overfart.  Til og med da et uventet tordenvær med 45 knop vind feide over oss allerede dag 2, satt ankeret som støpt i den hvite sandbunnen. Wilhelm rikket seg ikke av flekket, bortsett fra kraftig slagside, og vi slapp unna med litt rot innvendig og diverse snorer og liner som måtte kappes av i all hast for å berge biminien. 

Forskrekket og blaut;

Anatom er et populært stoppested for de mange cruiskipene som farter rundt på stillehavsøyene. De lokale tjener bra på turismen, og inntektene har blant annet bidratt til å bygge en sykestue i landsbyen. Heldigvis har de en ekstra liten øy, Mystery Island, på andre siden av bukta hvor cruiseskip-passasjerene kan bade og spankulere rundt uten å invadere lokalbefolkningen. Ikke mindre enn fem dager i uken slippes inntil 4500 mennesker av på den lille flekken. Så vi fant ut at det var best å holde seg unna akkurat disse dagene.

Tirsdag derimot, var en veldig bra dag:

Papayalunsj:

Vi var heldige å bli kjent med en av øyas lokale menn, Cristoph, som kom ut med frukt og grønnsaker til oss hver dag. Til gjengjeld fikk han fiskeutstyr, leker til barna sine og diverse fra kjøkkenforrådet. Han kunne sitte lenge i cockpiten og fortelle om øya og historer derfra. Vi dristet oss til å spørre om kannibalkulturen, noe usikre på om dette er et tabubelagt tema. Heldigvis ufornærmet fortalte han velvillig noen saftige historier. Blant annet om John Geddie den første misjonæren som overlevde lenge nok til å kristne befolkninga på Anatom. Ikke fordi det ikke var nok forsøk på å få bukt med den standhaftige misjonæren. En dag John Geddie skulle på dass, stod en av høvdingens sterkeste krigere bak hushjørnet med klubba klar til slag, i det slaget skulle falle, ble krigeren øyeblikkelig lammet i armen og sank i kne. Siden Geddie overlevde dette og diverse andre planlagte attentater, ble de innfødte overbevist om at han hadde store krefter, og lot ham dermed være i fred. 

Ellers var det også en vanlig praksis å sende kona med i mannen i graven, aldri omvendt. Dette ble utført med kvelning, og av nærmeste mannlige slektning, feks førstefødte sønn. John Geddie skrev selv om en mann som gladelig konverterte til kristendommen, overlykkelig over at han aldri mer måtte kvele en kvinne. Joda her er mange historier, og de er nesten alle like makabre.

På øya Tanna brøler og freser vulkanen Yasur ut illsinte lavaklumper, med litt godvilje kan vi nesten kjenne av bakken under oss rister. En gigatisk enorm røyksky stiger til værs og sender co2, svoveldioksid og aske opp i øvrige skylag. Ikke rart vanuatu er et fattig land om de må betale klimakvote for den greia der. 

Pga vindretninga fikk vi ikke gå til siden av vulkanen med best utsikt, men måtte strekke hals og stå på tå for å for fortsatt ikke se ned i krateret. Hadde vi bare hatt en gravemaskin for hånden så vi kunnet skofle vekk den idiotiske kanten som blokkerte siste rest av utsikten. Men ikke fortvil, vi kom forbertedt med drone i sekken, så her lå alt tilrette for spektakulær flyging. Aberet var bare det at de forlangte 10000 vatu, ca 800 nok for å la oss få fly hjulvispen. På ei øy uten minibank, og kortbetaling et ord i fremmedordboka hadde vi derfor ikke nok lokal valuta i lomma. Men den som hyler mest, får. Etter å tanne på den stakkars guiden i en times tid fikk Halvard flytillatelse. Ohoi dette skulle bli spennende, og det ble det. Droneflygning i fjellandskap får av og til gps signal til å gå pingpong mellom fjellsidene. I tillegg kom magnetisme, og masse radiostøy av mineralsuppa som kokte nedi krateret. Drona var på aveie et dusin ganger, heldivis fikk piloten til å fly den tilbake. Bildene på minnekortet anser vi for å være en nasjonalskatt, i hvertfall i staten Wilhelm.

Varemkildene som er spredt rundt omkring på øya, her i et av revene, er vame nok til å koke middag i. Her kokes søtpoteter;

Og serveres i bananskall av Shila, veldig godt!;

Tanna er nok et av de eventyrlandene vi besøker. Det freser og koker i vulkansk aktivitet og folket her lever etter noen spesielle etiske retingslinjer, eller religion om du vil. For eksepmel "Cargo cult", en vekkelse som oppstod i kjølvannet av den amerikanske basen der under andre verdenskrig. Da vestlige goder som hermetikk, sjokolade, coca cola ol. fulgte med soldatene. Etter krigen dro soldatene hjem og basen lagt ned, dermed slutt på herlighetene fra vesten. Derfor oppstod kulten rundt en amerikansk soldat med navn John Frum. Opphavet for navnet er av at amerianske soldater presenterte seg som - "Hi i am John from chicago"  eller - "John from New York". Sikkert mange som hette John og hadde lyst å berette hvor de kom fra. I håp om at John Frum en dag skal gjennoppstå fra øyas vulkan og overøse dem med potetgull og sigaretter, feirer de 15 januar, - John Frum day. Da marsjerer cultmedlemmene gjennom øyas hovedstad ikledd militærbukser og tskjorter med skriften TA usa (Tanna Army usa). De heiser det amerikanske flagget og bygger cargofly av pinner og strå på en hjemmelaget flystripe. Flytårnet som er bygget i samme materiale bemannes, og kommunikasjonen foregår i radioutsyr skåret ut av tre. Alt sammen i full skala. Det finnes og en Tom Navy og Prins Philip cult. I følge medlemmene er prins Phillip broren til John Frum, som dro over havet og giftet seg med en mektig dronning.

Siden et stort lavtrykk var på vei, bestemte vi oss for å seile opp til ei trygg havn i Port Vila, Efate. På veien stoppet vi innom øya Erromango, den tredje største øya på Vanuatu. Ero har har en svært voldelig og makaber historie, og kannibalisme har vært en sterk del av kulturen her. Pastor og misjonær John Williams trådte i land her i 1839, og ble ganske umiddelbart massakrert på stranda. Et stykke opp i elva fant vi steinen med minnemarkeringen som har blitt plassert her i nyere tid. Liket av pastoren, forøvirig en stor mann, ble båret opp hit, målt opp og solgt til en annen stamme lenger opp i fjellene og spist med stor appetitt.

I årene som kom ble Erromango, og flere andre øyer, offer for blant annet slavehandlere og sykdommer som kom med blant annet hvalfangere. Erromangos befolkning ble delvis utryddet, og mistanken om at pastor Williams ånd hadde kastet en forbannelse over øya var sterk. Så sent som i 2009 ble, i all desperasjon, ble pastor Williams tippoldebarn, Charles, kontaktet i håp om at han kunne oppheve forbannelsen. Han og 17 andre slektninger reiste til Ero, og de lokale stelte i stand en seremoni hvor de ba om unnskyldning for å ha spist tippoldefaren. Om forbannelsen er opphevet, er ennå tidlig å si, men Erromangoerne har om ikke annet fått lettet litt på samvittigheten for sine forfedres grusomme handlinger. 

Et lite stykke unna ankringen finnes det også små huler som ble brukt som gravsteder. Her ligger høvding Mete, hans to koner og flere andre. En liten dinghytur og litt klatring kom vi fram hulene.

Meg og Kristy;

Misjonærene som kom til vanuatu på 1800-tallet, gjorde en stor jobb, og gradvis har det blitt folk av disse Villmennene. Men om kannibalismen er fullstendig utryddet, hersker det noe tvil om. Da vi var på Ero, fikk vår lokale guide, Wilson, en telefon fra sine slektninger på øya Malekula, litt lenger nord. De kunne fortelle at en mann i nabolaget hadde laget kjøttsuppe av sin eneste sønn, og deretter servert til sin uvitende kone. Begge havnet i fengsel for dette. Motivet er noe usikkert, men det antas at faren var noe psykisk utfordret.

Uansett, vi lar oss ikke skremme av det, og kommer til å fortsette nordover i øyriket så fort uværet har lagt seg. I mellomtiden ligger vi i Port Vila på øya Efate. En langhelg med byliv, kafeer og butikker er ikke å forakte etter flere uker i villmannsland.