Juleavslutningen der alt gikk til helvete..

«Æ vil på storbyferie! Æ vil spise burger og sette mæ ne og drekke øl akkurat når æ vil! Æ vil kjøpe teng. Det e jo ingenting her!» Halvard deler sine indre tanker med meg mens vi går barfot over et tørrlagt korallrev. Beina er såre, nesene er solbrente og magen skriker etter smågodt og sushi. «Bære hold ut, vi ska jo snart heim.» 

Jepp, vi skal være hjemme i vinter. Hjem og bli bleike og feite igjen. Hjem å treffe venner og familie, gå på kino, gå berserk på rema 1000 og biltema. Tappe vann fra krana og se på at vannet renner fra en utømmelig kilde. Fråtse i rask internett. Sitte inne i en sterk kuling og ikke være bekymret for at huset reker avgårde med ankeret på slep. Neida, vi er ikke lei/blakk/gravid/skilt osv, vi vil bare hjem en tur. Det er 1,5 år siden nå, og det passer med en pause mens det er regn og orkansesong i stillehavet Vi har planlagt hjemturen en stund, men har holdt det delvis hemmelig siden Halvard ville overraske faren sin på 70-årsdagen. Vi har også latt vær å blogge i mellomtiden fordi vi ikke har hatt så mye hyggelig å skrive om. Det har vært noen temmelig kjipe uker rett og slett.

Vi kom oss videre fra Toau og over til Fakarava hvor vi endelig fikk vi fylt opp matlageret igjen. Supplybåten kom, med et noe beskjedent utvalg, men godt nok for å tilfredsstille oss etter noen uker med et ganske primitivt kosthold; fisk, ris og hermetiske grønnsaker. Kombinert med daglig dykking er jo dette rene slankeleiren. Men det er forsåvidt ikke så dumt å ha litt å gå på når man skal hjem og spise julemat.

I denne perioden ble det advart mot smittsom gastroenteritt rundt på øyene. Halvard står på lavdose cellegiftkur på grunn av reaktiv artritt, etter salmonellainfeksjon for noen år siden, og denne medisinen gjør at han er ekstra utsatt for smitte. Selvfølgelig ble han syk, men en god antibiotikakur tok knekken på skiten ganske kjapt. Kneleddet hovnet likevel opp som svar på tarminfeksjonen, noe som la en bedrøvelig demper på både stemning og aktivitetsnivå. 

For å gjøre ting verre, var vi på dette tidspunktet tilbake i sørpasset på Fakarava, klar for spektakulær haidykking. Men her fikk Halvard dykkenekt fra den medisinske offiseren ombord(meg). Å være på et av verdens beste dykkesteder, og ikke få dykke, sendte kapteinen inn i en ny dimensjon av dårlig humør. I de dager kunne det observeres en nordlending, kjørende i en liten gummibåt med en stiv fot, mens bannskapen stod ut av kjeften som tjukk skodde, med en konstant tordensky over hodet. Med palmer, strender og generelt sydhavsparadis i bakgrunnen ble det hele et ganske kostelig skue. Halvard fant i sin desperasjon en lege i en av nabobåtene, riktignok en nevrolog. Men lege er lege, og han mente det var ok å dykke likevel. Så dykking ble det. Sta er han, og ingen frykt(fornuft) er det å spore. Som svar på staheten holdt kneet på å eksplodere etter et par dager.

Hjemme kunne vi dratt rett til st.Olavs og tappe ut leddvæsken. På en stillehavsatoll blir det litt verre. Vi forhørte oss med en av de lokale som sa at det finnes en lege noen dager i uken på Fakarava, men at han mest sannsynlig ikke ville utføre et slikt inngrep. Nærmeste legekontor og fly til Tahiti var mange timers seilas unna, så vi måtte ta affære selv. Før vi dro fra Norge fikk jeg en kort opplæring fra revmatologen, i tilfelle dette skulle bli nødvendig i usiviliserte strøk. Vi hadde alt som trengtes til tapping, unntatt kortisonpreparatet som bør injiseres etterpå. Absolutt ingen ønskesituasjon, men må man så må man. 1 dl leddvæske kom ut i en fart i det sprøyta gikk inn i kneet, samt et lettet sukk fra pasienten på køya. 

En ulykke kommer sjelden alene. På toppen av alt var det meldt uvær fra nordvest, og vi måtte finne et sted å ha båten. Ikke så enkelt da alle kartlagte ankringsplasser på Fakarava kun er egnet for østlige vinder. Båter kom ut fra hver sin kant på atollen, og føyk rundt som forskremte høns på leting etter ly for vinden. De fleste av oss ble enige om at det beste gjemmestedet var helt oppe i hjørnet nord for landsbyen, så her samlet vi oss i en klynge mens kuling og sprutregn herjet som verst. Båten måtte også ha kontinuerlig ankervakt siden ankringen var litt vel dyp for kjettingen vår, og en svært ukurant vindretning sendte store dønninger rett på ankringa. 

Samtidig este kneet til Halvard opp til nye dimensjoner, heldigvis uten infeksjon, men det var tett før det måtte punkteres igjen. Vi var innom hos legen i landsbyen, men denne trakk på skuldrene og følte seg ikke komfortabel til å hjelpe oss. Vi kunne heller ikke bare forlate båten og reise til Tahiti i uværet. Men legen bestilte det vi trengte og mer til fra Tahiti, så vi følte oss litt mer rustet til neste gang. Med litt moralsk legestøtte hjemmefra, samt mer utstyr og medisiner ble det nok ei punktering + injeksjon i kneleddet. Vi hadde bestilt 3 doser, men av en eller annen grunn fikk vi bare en, og når jeg skulle tilbake for å få ny resept så var selvfølgelig ikke legen der lenger. «Nei, han kommer tilbake i desember….» Okei, så fint!!!! Båtoppsett og hjemreise rett rundt hjørnet, og kapteinen fortsatt ute av drift. Vi fikk til slutt konferert med lege og revmatolog hjemme som mente at det ikke trengtes flere behandlinger med mindre plagene ble enda verre, så vi valgte å fortsette til båtlagringen på Apataki.

På Apataki ble vi tatt godt imot av familien som driver shipyarden, og de gjorde det de kunne for å få oss på land, selv om vi egentlig er litt for dyp. Utstyret de bruker for å ta opp båten er ganske annerledes enn vi er vant til; en gul traktor og en lang vogn med heisemekanisme som kjøres under båten og tar oss rett opp på stranda. Kjerringa i traktoren, gubben på skuffa, bestefar holder overoppsyn og «guttungene» graver ei renne i sanda under vann så kjølen får plass. 

Vel på land ble vi plassert på et midlertidig sted over natta, fortsatt på traktorvogna. Siden båten vår er veldig tung bak, og ikke fikk nok støtte til å avlaste kjølen, førte dette til at vi fikk ei dugelig sprekk mellom blykjøl og glassfiberen…

I tillegg klarte de å rive av to av støttene foran når de skulle løfte båten på plass, slik at den kunne tippet forover og blitt knust. Hadde det ikke vært for at Wilhelm er så tung i ræva, kunne dette gått skikkelig galt. Jaja…vi har nok en jobb foran oss når vi kommer tilbake. Den tid den sorg.

Men i det hele så var vi svært heldige som ble kjent med Julie og Yann i båten Amarante. De jobber og bor på Tahiti til vanlig, og har en venn som insisterte på å huse oss de fem dagene vi måtte vente før neste fly hjem. Christophe er en kjempetrivelig franskmann som bor alene i en diger villa med knall utsikt og basseng. Han selv reiste bort denne helgen, og overlot både hus og bil til oss. Attpåtil spanderte han middag på en av Papeetes beste restauranter. Snakk om luksus! Vi skjønner fortsatt ikke hvorfor vi fortjente all denne oppvartningen fra en vilt fremmed, men takknemlige er vi uansett.

Nå er vi tilbake i moderlandet og veldig klar for litt tid med familie og venner. Vi regner med å reise tilbake til Tahiti i mars og fortsette vestover når orkansesongen er over. Blir greit med en liten pause fra båtlivet, vi har jo tross alt seilt en liten bit:)