Haisommer på Tuamotusatollene

Pulsen slår raskere enn normalt, jeg hører ikke noe annet enn boblene fra min egen pust, kroppen svever i passe tempo med strømmen innover i passet. Kikker over kanten på korallrevet, det flyr hundrevis av hai frem og tilbake. Noen er nysgjerrige og kommer mot oss, men brekker av et par meter unna og svømmer vekk. Kattaktige, gule øyne forteller at de ikke er på jakt akkurat nå. Jeg kikker bakover og sjekker at Halvard og de andre er rett bak. Vi er på atollen Fakarava, haiens metropol.

Overfarten fra Marquesas til Tuamotusatollene ble litt slitsom og seig på slutten da vi fikk vinden rett imot en lang periode. Sjøsprøyten slo over dekk, under sprayhood og inn i cockpit og ned luka. Halvard skulle bytte om til kutterfokk, og jobbet på fordekket i ikke så altfor godt humør mens kong Neptun kastet bøtte på bøtte med saltvann over han. Plutselig hørte jeg et «pffffft» - redningsvesten hans løste seg ut.. Latteren fra meg i cockpit steg i takt med banningen fra fordekket, og et rødsint ansikt stakk ut fra den oppblåste vesten. Det møysommelige arbeidet med å klipse på et nytt seil blir nok ikke lettere med en stram badering rundt halsen og et temmelig urolig underlag. Etter ei stund ble kutterfokka også for stor og ble byttet mot stormfokk. Vi gikk med stormfokk og andre rev i storseil. Fortsatt gikk det fort, så vi kom frem til Ahe i nattemørket. Hadde overhodet ikke lyst å gå inn i mørket så vi la oss bi utenfor atollen til dagslyset kom sigende.

For å komme inn atollene må man gjennom en relativ smal åpning i revet, og det kan bli temmelig sterk tidevannsstrøm i passet. Vi gikk inn halvannen time før laveste lavvann og fikk strømmen mot oss, og med full gass på motoren gikk det sakte sakte framover. Vannet fosset rundt båten og det føltes mer som å kjøre oppover ei elv. Noen av atollene er beskrevet som rett og slett farlige på grunn av tidevannsstrømmen. Har man ikke motorkraft nok til å kjempe imot, eller at man går inn på feil strømretning, så kan man i verste fall ende opp sånn som denne stakkaren:

Inni en liten lagune helt sør i atollen Ahe lå Tamara og ventet på oss. Det var ubeskrivelig herlig å ankre opp på helt flatt vann siden vi frem til nå har ligget i åpne havner med store dønninger og rulling. Vannet var klart og fint og med masse småfisk og rokker. Vi la også merke til at det var veldig mye liv på brygga hver ettermiddag, og tenkte at det kunne være morsomt å ligge til kai for en gangs skyld. Det tok ikke lang tid før vi ble omringet av nysgjerrige lokale som gjerne ville komme ombord og kikke. Problemet var at de ikke skjønte helt når det var på tide å gå, så de ble gjerne sittende ganske lenge. Maset etter alkohol ble litt vel intenst etterhvert, og noen av de lokale ungguttene har visst ikke så mye annet å foreta seg enn å røyke seg stein på bryggekanten. Av en eller annen grunn fikk av av de for seg at de skulle løsne fortøyningen vår, men det ble heldigvis oppdaga før det gikk helt galt. Vi tok hjemmene våre med oss ut på trygg ankring igjen. 

Tahitis svarte perler er en av hovedinntektskildene for Tahiti og øyene rundt, og Ahe er en av atollene som driver med perleproduksjon. De fineste perlene er glatte og runde eller dråpeformede, og kan bli solgt for flere tusen kroner per perle! Disse hadde vi ikke sjans å få tak i på det svarte markedet, mens andre «uperfekte» perler er det flust av. De blir gjerne dealet på brygga, helst mot en flaske sprit (noe vi ikke gir bort), gamle t-skjorter eller penger. Nå har vi en hel haug med disse perlene som har blitt dyrket frem inni østers-skjell. Gleden og forferdelsen var stor når vi fant ut at til og med de små uperfekte perlene blir solgt for rundt 100 kr per stk i butikken. Så den lille perlesamlingen vår i Wilhelm har altså en verdi på nesten 13000 kroner! 

Inni østers-skjellet ligger ligger perlen i en slags puppe i 18 mnd før den hentes opp:

Som nevnt i starten, gikk vi videre til atollen Fakarava, eller «fakkiræva» som det uttales her nede (ja, vi har hatt det mye morsomt med det;)). Vi svinset litt rundt i landsbyen Rotoava et par dager og tok et kjempefint dykk på et av revene utenfor. Ellers var ikke den nordlige delen av Fakarava så veldig spennende, så vi fortsatte nedover langs den østlige delen av atollen og tok et par stopp på veien i to fantastisk flotte bukter med krystallklart og rolig vann. I bukta Hirifa driver Lisa og mannen hennes en liten gård med forskjellige smådyr, blant annet en leken hanngris som jaget meg rundt huset mens «mine venner» lo så tårene trillet! På kvelden fikk vi servert hummer stekt på grillen, et herlig måltid:)

Lisa serverer hummer- man må jo bare smile;

Det sørlige passet er kjent for fantastisk dykking og mye hai, så vi satte kursen dit for å utfordre skjebnen under vann. Nesten umiddelbart etter ankring ble vi omringet av blacktip revhai og enorme mengder fisk som bosatte seg under både Wilhelm og Tamara. Siden vi ble noe forsinket til Tahiti så ble det istedet bursdagsfeiring for meg og Halvard tre dager på rad i paradis, både over og under overflata. Tre dager med dykking man får frysninger av å tenke på, men samtidig noe av det råeste vi har opplevd noen sinne! Ikke verst alternativ.

Nå er vi på plass i Papeete, hovedstaden på Tahiti. Heiva- festival, restauranter, shopping, båtmekk og klesvask står på lista. Det skal bli godt å være litt urban et par uker og fylle opp forrådet som har blitt sørgelig magert de siste ukene.