Med stormfokk til La Graciosa

Hola! Nå har vi kommet fram til Kanariøyene, og første stopp er La Graciosa, ei bittelita øy like nord for Lanzarote. Hadde hørt mye bra om dette stedet fra en av de lokale i Porto Santo, så nesten hele norskeflåta bestemte seg for å sette kursen hit. Men for å komme i havn her må man søke via mail først. Alle gjorde det uten å få svar, men Sun Trip og Tamara som kom først, fikk plass likevel etter litt om og men. Når vi kom inn her ble vi møtt av en surpomp av en securitasvakt som bare viftet oss vekk og ga tegn til at vi bare kunne snu og forsvinne. Han kunne ikke et kvekk engelsk heller, så kommunikasjonen var heller dårlig. Men etter litt kauking fra båten og gestikulering gikk han med på at vi kunne legge oss på gjestebrygga til neste dag.  Litt komisk, og ikke overraskende, for vakta var akkurat sånn som beskrevet i havneguiden vår; sur, arrogant og utstyrt med både batong og håndjern. En skikkelig viktigper. Neste dag fikk vi snakke med havnesjefen som hadde en helt annen fremtoning, og nå har vi fått plass for de neste to ukene.

La Graciosa er i en helt egen kategori sammenlignet med turistøyene her nede. En ganske tørr, naken og vill øy, med noen få hus og fastboende. Et par dagligvarebutikker, en slakter og små restauranter.  Alle gatene er dekket av finkornet sand, og med de små hvite murhusene og palmehagene minner stedet veldig om kardemommeby. Vakre strender, helt ubesudlet av store hotellkomplekser og charterturister som man gjerne forbinder med Kanariøyene. Det er ingen flyplass her, men det går ferge til og fra Lanzarote som ligger ca 500 meter unna.

Det tok ganske nøyaktig to døgn å seile over fra Porto Santo/Madeira, og det er det verste overfarten vi har hatt sammen hittil. På grunn av de korte intervallene med gunstige værvinduer så var vi nesten nødt til å komme oss av gårde for å ikke bli fastlåst på Porto S de neste ukene. Det hadde meldt opp mot 25 knop vindstyrke fra vest, noe som er ganske kurant seilvind. Det er som regel ikke vinden som er problemet uansett, men sjøtilstanden, som kan bli ganske ubehagelig om man har bølgene i feil retning. Vi hadde de heldigvis på skrå bakfra stort sett hele turen.  Det var om å gjøre å kjøre full peising rett sørover for å unngå uværet som skulle dundre løs allerede neste døgn over Madeira, så med stormfokk og andre rev ble det et lite regattaløp mot ”Sara Ulrikke”  det første døgnet. Vi klarte å holde dem bak oss hele tiden.  Andre døgnet hadde vi mye varierende vindstyrke og veldig mye regn. Når regnskyene er så store og tunge at de kommer opp som store flekker på radaren..ja, det sier seg selv. Natta ble våt og kald, og det begynte å bli ganske tett med båttrafikk jo nærmere vi kom Kanariøyene.  Vi ble også nødt til å jibbe en gang for å unngå kollisjon med et cruiseskip. For de som ikke vet hva jibb er, så er det å få vindretningen over på motsatt side av seilene når man har vinden nesten rett bakfra og man ikke har noe mer å gå på ifht kurs. Vanligvis er det en ganske grei affære, men med 40 knop vind, pøsregn og opp mot 5 meter høye bølger er det IKKE kult. Det smalt hardt i storseilet, og det føltes mest som at vi ble slått ned av bølgene. For så å finne ut at skipet var mye lenger unna enn først antatt, så hele dramatikken var helt unødvendig. Skipperfrua tar selvkritikk for den. En stund var vi så trøtte og slitne at vi begynte å revurdere hele turen, og en storkrangel på toppen av det hele gjorde tragedien komplett. For de som sitter hjemme og er misunnelige på strandliv og palmesus- det er litt slit å komme seg dit innimellom!  Vi kom helskinnet i havn tross alt, og vi kan logge 12,7 knops fart på det meste. Det er jo ganske artig! En annen positiv ting er at autopiloten vår (går under navnet Horatio Hornblower) har fungert utmerket på tross av forholdene, og den har vært en traust og stødig rormann hele veien. På innselinga fikk vi sol og varme og glade delfiner som lekte sirkus rundt båten. Og når ”La Familia” sto på brygga med åpne armer og klemmer, og ankerdrammen ble inntatt, så var strabasene glemt ganske fort! 

Dag 3 tok vi en sykkeltur over til andre siden av øya, hvor vi fant verdens fineste strand, men med veldig farlig badevann. Bølgene slo høyt og hardt innover land, men vi lot oss ikke skremme og badet likevel. Gutta var tøffe og lekte baywatch med svalestup tvers gjennom bølgene, med påfølgende rundjuling. Da vi kom opp fra stranda leste vi tilfeldigvis på en memorial-stein som var til skrekk og advarsel;  i 2013 hadde en far og datter på 11 år stått i vannkanten og kikket på havet da de uventet fikk en roterende bølge over seg og ble sugd ut i havet og druknet.