Triste avskjeder

Våre beste venner, dykkebuddies og naboer gjennom det siste året har reist videre vestover. Det var mildt sagt forferdelig å se Tamara gli ut av lagunen på Moorea, og ikke minst å se Anders stå igjen alene på brygga på Tahiti. Flere andre båter vi har blitt kjent med har også seilt videre vestover, de fleste drar til New Zealand i orkansesongen.

Tamara seiler videre:

Men sånn er det, vi har forskjellige planer videre; Tamara skal holde seg til sin toårsplan, mens vi har litt mer tid til å surre rundt her nede. Og siden vi ikke vet helt hva vi vil videre enda, så er det like greit å stoppe opp og tenke seg litt om mens vi fortsatt er i nærheten av sivilisasjonen. Samtidig er det kort vei mellom atollene og de andre øyene rundt her, så vi skal nok ikke få det kjedelig med det første. Værfenomenet La Niña gjør også at sannsynligheten for en syklon i denne delen av stillehavet er svært liten i vinter, så vi kan seile trygt rundt her, og om det skulle komme orkanvarsel så er vi ikke langt unna «hurricaneholes» på Tahiti og Moorea.

En siste utflukt med gjengen på vakre Moorea:

Vi satt slukøret igjen på Moorea- et drømmereisemål for de aller fleste, og et nokså bråkete paradis med hylende rosa franskmenn som freser rundt på vannscootere. Vi har vel oss selv å takke som ankret opp like ved Hilton Resort. Men vi hadde det supert likevel, mye å finne på med utallige gang- og sykkelveier opp i vakre Opunoa valley. Dykkingen var også ganske fin, og vi fikk endelig sett en 3 meter lang lemonshark utenfor revet, i tillegg til flere havskilpadder. Vi hadde hørt om en ray-feeding station ikke så langt unna, og tok en dagstur dit sammen med «Omweg». Noe ambivalent i forhold til slike turistfeller hvor man tukler med dyrenes naturlige atferd, men om ikke annet så er de ihvertfall frie til å svømme vekk derfra når de vil. Vi tenkte ikke så mye over det lenger når vi hoppet uti og en flokk av den nokså giftige piggrokken omsvermet oss. Stiv som en pinne ble jeg rett og slett tullet inn i store rokker, en som dekket hele ryggen min og en som klatret opp langs magen og smånappet i haka - på leting etter en godbit selvfølgelig. Heldigvis er det dårlig stelt med tenner hos disse, og de er kjempemyke og gode å ta på :) 

Fisk eller romskip?

Nå er vi tilbake på Tahiti, og har omsider klart å få tak i en brukt dykkekompressor. De vi har hatt kontakt med via den lokale kjøpe/selge- siden har tatt seg god til til å få ut fingern. Halvard mener at franskmennene er for opptatt av sin ost og vin til å få gjort noe effektivt, så ting tar tid her også dessverre. Nå er det bare å vente på et bra værvindu så vi kan sette snuten mot Tuamotusatollene igjen. I mellomtiden pusler vi med båtvask og div oppgraderinger, og Halvard har blant annet skaffet to nye solcellepaneler som vil 200w ekstra, dvs 455w totalt. Vi har stort strømforbruk med watermaker og fryser m.m, så det vil nok gjøre seg, og det er bare dumt å ikke utnytte at sola steker og gir gratis ampere.

Halvard mekker og jeg gjør ugagn.. Jeg skulle vaske dekket her om dagen, og kastet saltvannsbøtter utover for å skylle av såperester. Vanligvis er vi nøye med å skalke alle luker, men jeg hadde jo selvfølgelig glemt den i midten over salongen. Og rett under der satt Halvard og så på film på den nye macen vår...  Macen ligger nå på en lite recoveryopphold i en pose med ris, så det er bare å håpe at den overlever. Elektronisk utstyr og båtliv kan fort bli en dyr affære, det har vi opplevd mer enn en gang!

Må renovere dassringen som straff:

 Mange båter velger å bremse opp og bruke en sesong til eller flere her, så vi er ikke redd for å bli ensom. Nytt kapittel, nye eventyr og nye folk å treffe! Vi har møtt så mange spennende mennesker siden vi startet turen, og flere av de møter vi nok igjen. Blant annet Ilona og Franz på «Omweg». De drar hjem til Nederland og selger alt de eier, for så å reise ned hit igjen og bo permanent i båten. De så heller ikke mørkt på ting da de bygde seg et eget fly for noen år siden for å reise på ferie opp til nord-Norge. Et annet par vi aldri kommer til å glemme er Julie og Leonard på hhv 80 og 82 år fra USA. De seiler 7000 nautiske mil hvert år i en runde fra Azorene, Marokko, Florida og tilbake- med 4 hunder ombord, blant annet to store dobermaner! Det er bare å ta av seg hatten....

Ankringa på Tahiti, med Moorea i bakgrunnen: