Fiji til Vanuatu

Etter å ha vært hjemme i Norge i over et halvt år, var det spennende å se hvordan det sto til med det flytende lille hjemmet vårt. Sist kom vi ned til en båt full av regnvann, mugg og smeltede vinduspakninger etter intens hete og stormer på land i Polynesia. Så denne gangen prøvde vi å lagre båten på vannet, med tilsyn av en lokal yachtservicemann. Det hadde gått forholdsvis bra, med unntak av korrosjon i bl.a ledninger og platetopper, kakerlakker, noe mugg og gekkobæsj på samtlige seil. I løpet av disse månedene hadde Wilhelm også i all sin kjedsomhet begynt å dyrke sitt helt eget korallrev. Det blir liksom aldri helt rett uansett hvordan man velger å lagre en båt i tropiske farvann.

Dette sammen med diverse planlagte reparasjoner og oppgraderinger gjorde at tiden bare fløy avgårde i Vuda Marina. Før vi visste ordet av det hadde vi hatt hele tre svette uker fortøyd til betongbrygga, side om side med en innesluttet tysker i en rød stålbåt full av rust. Tysker som sliper rust er noe av det værste som går ann å ha som nabo. Wilhelm er full av rustprikker, det blir solid syrevask og nitidige timer med polering. Ellers har vi syslet med småtterier som bytting av vandt og stag, bytte alle vannkraner, støpe fast skott med karbonfiber. 

Feste til nye vant:

Halvard har dessuten utviklet et noe foruroligende forhold til karbonfiber og epoxy. Han synes jeg burde hatt en lårkort kjole i nevnte materiale. 

Etter noen dagers prøvetur på diverse ankringsplasser, skrubbing av skrog og konstant flukt fra stadig skiftende vinder og ankring i gjørmebunn, hadde vi fått litt nok av Fiji og bestemte oss for å dra videre. Å finne det perfekte værvindu er ikke helt lett i denne delen av stillehavet, som påvirkes av de regelmessige høy-og lavtrykkene som dundrer over New Zealand- området. Værsystemene her er et interessant og kompleks studie i seg selv. Men vi fant likevel det rette tidspunktet ganske kjapt, og mandag 10 september kunne vi endelig sjekke ut av landet. 

Seilasen over til Vanuatu ble en av de raskeste vi har gjort, med vind og relativt små bølger på rom slør, suste vi avgårde. 

Vindroret som vi har hatt bakpå hele tiden fra vi startet for tre år siden, og svært lite brukt, men fungerte utmerket. Veldig rart sammentreff, men mulig vi hadde en liten magefølelse på at det var på tide å sette det i drift. For siste dagen da vi skulle sette på autopiloten, ville ikke den være med på leken mer. Autopiloten fungerer bedre når det blir litt røffere og skiftende forhold, så håper vi klarer å få orden på denne igjen. Men vindroret er uansett bedre enn å måtte håndstyre hele veien.

467 nautiske mil, 3 dager og 3 timer senere kunne vi tøffe inn i ei godt beskytta bukt på den sørligste av Vanuatu-øyene, Anatom. 

På veien inn ble vi hils velkommen av en stor knølhval som lagde fontener og vinket med halen til Wilhelm. 

En herlig trøstepremie for all den store fisken som vi ikke fikk. Det har vært fisk på snøret, for da vi dro inn bruket manglet kroken på gummiblekkspruten, rett og slett røsket av.

Innsjekken ble gjort på et blunk av fire trivelige menn som ble servert kaffe og kjeks inne i salongen, da det sprutregnet ute;

I skrivende stund holder Halvard på å lappe sammen toppdekselet til påhengsmotoren vår, som har spydd olje utover hekken på tur over hit. Forhåpentligvis slutter det også å regne snart så vi får komme oss en tur inn til land. Vi har store forventninger til Vanuatu med blant annet aktive vulkaner og kjempefine dykkesteder, og gleder og bare til å få utforske disse øyene i noen uker fremover.