Fiji - How the world should be

Et tyvetalls par glitrende og forventningfulle brune barneøyne stirrer på oss idet vi trer inn i den lokale metodistkirken. Det er søndag og gudstjeneste i landsbyen på øya Waya i Yasawagruppen. Barna reiser seg og organiserer ivrig så vi får sette oss, og vi er straks omringet igjen av de brune øynene. Et lite hvisk fra en voksen stemme, og forlegent begynner barna å synge for oss med stigende volum. Snart må vi nesten holde oss for ørene, men lar oss sjarmere likevel. En ganske så vanlig gudstjeneste følger, med salmer på fijiansk som vi ikke forstår et kvekk av.

 En mindre sjarmerende figur, den gamle presten, inntar prekestolen avslutningsvis. Nå får vi så ørene flagrer! Heldigvis forstår vi ingenting,  ikke annet enn at dette er en god gammeldags tordentale. Presten skriker, brøler og peker på oss med en dirrende pekefinger. Det buldrer i veggene, og knyttneven smeller i prekestolen i det den siste lufta går ut av lungene hans, i følge med spytt og rasende bibelord. Svovel! Svovelpredikant! Barna har sluttet å smile, mens vi må anstrenge oss for å ikke begynne å le. Til tross for dårlig luft, intens svettelukt og omkring 30 varmegrader er jo det hele ganske underholdende. Etter en drøy halvtimes trusler til oss usle syndere er presten helt utslitt og må sette seg.

Svovelpredikanten er heldigvis ikke Fijis ansikt utad. Uansett hvor vi går er det glade mennesker som vinker og smiler, barn kommer løpende og roper BULA! (Uttales boolah, og betyr blant annet hei). Det er lite som minner om Fijianernes mørke opprinnelse som kannibaler. For hundre år siden hadde vi kanskje blitt stekt på bål og spist. De er ekte, nysgjerrige og spør og graver om seilturen vår, hvor vi kommer fra osv. Når vi svarer at vi kommer fra Norge, så trekker de bare på skuldrene og gyser «brrrr». Jeg er så hjertens enig. På den annen side får de hakeslepp når vi viser frem bilde av magiske det nordlyset vårt, som nå ligger igjen som postkort hos de lokale høvdingene rundt om på Fijis små øyer.

I landsbyen på Yanuya:

Heldige som vi er, har Tamara banet veien for oss vestover, så ruta fra Tonga til Fiji gikk som en lek tvers gjennom den fryktede Lau- gruppen og over datolinja. Vest ble til øst og søndag ble til mandag. Med koordinatene deres fra i fjor dundra vi oss vei mellom øyer og rev, delvis i nattemørke. Den eneste utfordringen kom på Halvards vakt, da dybden gikk fra 2000 meter til 200 meter. En kan jo tenke seg til hva som skjer med bølgehøyden da. Det siste døgnet hadde vi 25-30 knop i hekken, og surfet siste biten inn til SavuSavu på den nordligste av Fijiøyene. Selvfølgelig kom vi fram i mørket, det har liksom blitt trenden i det siste med oss. Bortsett fra en kraftig velkomst-regnskur gikk det veldig fint, og vi fikk hjelp av en marinevakt til å finne moring mellom alle de andre seilbåtene. 

Morgenen etter ble cocpiten fylt opp av folk fra myndighetene, og etter x antall spørsmål og papirer som måtte fylles ut var vi lovlig i landet. Siden vi skulle få besøk til hovedøya, Viti Levu, var det bare å komme seg videre. Turen gikk i tre lengre dagsetapper med overnattingstopp, blant annet på øya Makogai som var koloni for spedalske, og ble drevet av frivillige nonner helt fram til slutten av 60-tallet. Rundt 4000 pasienter ble sendt hit for å få behandling, og over halvparten av dem ble sendt hjem igjen friske. Gravstøttene til de resterende, samt ruiner etter bygningene står igjen som en påminnelse.

 I dag er det bare noen få mennesker som bor på øya, og Makogai drives nå som maritim forskningsstasjon og senter for oppdrett av havskilpadder og kjempemuslinger.

Gjestene våre, Jon Ole og Anniken, tok buss og møtte oss i Rakiraki på nordsiden av hovedøya. Herfra ble det et par etapper vestover mellom holmer og rev i ganske tørt og røft landskap langs kysten. I følge flere cruising-guides skal dette være et kjempefarlig område å seile i, med fullt av rev som ikke er merket på kartet. Alle revene vi så var godt merket på kartet, og noen få hadde staker, så det var null problem å komme seg videre med koordinater fra sail fji- appen.

De første to ukene på Fiji ble ingen høydare. Bortskjemte som vi er med krystallklart badevann, ble vi noe skuffet over å se brunt, grumsete vann her. Heldigvis hadde vi kjempekoselig besøk som hadde tatt med seg flere plater sterkt savnet melkesjokolade, whiskey, drone og mye annet snacks. 

Glade nordmenn på fjelltur:

På grunn av dårlig vær ble vi stående fast i Muscat cove en ukes tid, og da fikk vi tilbud om å ta rescue diver kurs hos Kristy i Te Poe Rava. Hun er utdannet instruktør og driver sitt eget dykkeferie-firma sammen med mannen Dan. Etter noen dager med intensiv lesing og utallige øvelser både med og uten dykkerutstyr, kan vi endelig kalle oss Rescue Divers! Om vi får brukt det til noe gjenstår å se, det er uansett gøy å lære seg noe nytt, og ikke minst bli enda tryggere på hva vi driver med nede på dypet. 

Været ble lettere, så vi slapp oss løs fra moringen i Muscat og seilte ut til ytre del av Mamanucas og sørlige del av Yasawagruppen. Nå først har vi fått sett Fiji fra sin bedre side med klarere vann, flotte korallrev og frodig landskap. En av de ubeboddeøyene vi har besøkt her ute, VanuaLevu,  ble brukt til innspillingen av Survivor, den amerikanske versjonen av Robinson. 

Hit er det ikke mange som reiser:

For å få tillatelse til å være på de små øyene ute i periferien, er det obligatorisk å gjennomføre en såkalt SevuSevu- seremoni. Dette er en gammel skikk der de besøkende må oppsøke landsbyhøvdingen på stedet og gi han kavarøtter i gave, som tegn på respekt og ydmykhet. På øya Waya fikk vi møte høvding Tom på 75 år og familien hans. Han inviterte oss inn i huset sitt der han leste en velsignelse over oss og kavarøttene som vi hadde tatt med, sammen med litt snacks og hermetikk fra kjøkkenskapene.

Høvdingen Tom med kavaroten foran seg:

Sevusevu-seremonien er en stor del av den Fijianske kulturen, og essensen i alle ritualer, feiringer og sosiale sammenkomster som foretas her. Selve kavaroten males opp til pulver og drikkes som en slags te og, blandet i vann og/eller flere andre ingredienser (ser ut som sølevann og smaker løvetann). Alle som deltar i seremonien på sitte på gulvet med beina i kryss og vente mens kavaen blir tilberedt. Høvdingen drikker først, mens vi andre klapper i hendene tre ganger og sier «bula».  Så repeteres samme ritualet til nestemann. Etter 8 runder kava i små kokosnøttskåler kunne vi sjangle hjemover med lille donkey.

Sevusevu:

De lokale her på Waya er svært generøse til tross for at de ikke eier nåla i veggen. Hver gang vi går i land får vi en stor eske eller pose med mango, så nå tyter det ut mango fra hver en krok i båten, og vi prøver å finne ut hva vi skal gjøre med alt. Mangosmoothie til frokost, mango daiquiri til kvelds, mangokake, mangosalsa …. det skal ikke stå på c-vitaminer ihverfall!

Akkurat nå ligger vi fortsatt på Waya. Vi må snart sette snuten tilbake til hovedøya og Vuda Point marina der Wilhelm skal stå i orkansesongen. På tur tilbake håper vi å få rett vindretnign så vi kan ankre opp på øya Monuriki, der filmen Cast Away med Tom Hanks ble spilt inn.

Ellers har vi lekt oss mye med dronen vår, «Margot», som våre venner tok med fra Norge. Spennende å få et helt nytt perspektiv på de stedene vi besøker. Vi jobber med å lappe sammen små snutter, videoen kommer om ikke så altfor lenge :)

Halvard har funnet en ny mening med livet: