Azorene

Da det viste seg at Halvard og mannskapet måtte sette kursen til Azorene istedet for Skottland, dro jeg for å møte de der, istedet for Shetland som var planen. Jeg hadde knapt hørt om Azorene før nå, og gledet meg veldig til å cruise rundt på øyene. Azorene, som er portugisisk, består av 9 øyer og ligger et stykke ut i Atlanteren på linje med Portugal. Øyene er vulkanske topper på noen av klodens største  undersjøiske fjell.  Her er hovednæringen basert på jordbruk og vinproduksjon.

Etter tre flyturer, forsinkelser og tapt bagasje, nærmest knakk jeg sammen da jeg endelig fikk treffe Halvard igjen. Gledestårene kom i strie strømmer, og jeg kunne endelig senke skuldrene. Det hadde vært noen nervepirrende tre uker å vente på at de skulle komme frem i uværet. Nå skulle vi bare kose oss! Etter to hotellnetter og litt farting rundt på Sao Miguel, tok vi fly til lille Flores for å seile båten videre.

Vi seilte først fra Flores til Marina da Horta på Faial. 17mai- feiringen foregikk på bøljan blå med pizza til middag. Jeg ble sjøsyk og sjøen var urolig nok til at det ikke ble sous vide kokkelering. Men det gjorde ikke så mye, for vi fikk selskap av kjempemange delfiner. Dette hadde jeg gledet meg til, og de skuffet ikke. De hoppet og danset rundt båten lenge, og var stor underholdning for meg som ikke har sett ville delfiner så nært før:) 

Seilaset mellom de to øyene skulle ta ca et døgn, og jeg måtte ta store deler av nattevakten. Heldigvis var det lite vind, og det ble motorkjøring med autopiloten på. Det er ille nok å sitte der i beksvarte natta om jeg ikke må håndtere seil også, ihvertfall nå mens jeg er såpass uerfaren. Det var litt skummelt å være utpå åpent hav, mutters alene, og bare høre skvulping av bølgene og motorduren. Utpå morgenen satt jeg og kikket ut på bølgene, og fikk plutselig seg en liten fontene og en stor blank rygg! Hval..!! I skrekkblandet fryd krysset jeg fingrene for at den ikke skulle komme på kollisjonskurs. Jeg vet jo at det er ytterst sjelden, men det har også skjedd, at seilbåter har forlist på grunn av kræsj med sovende hval i overflata. Den holdt seg heldigvis på trygg avstand, så det ble ikke noe forlis i dag.

18 mai kom vi fram til Horta. Dette er den største og fineste havne på Azorene, og det er her de fleste som skal hjem fra Karibien stopper innom. Vi traff mange båter både fra Norge, Sverige, Danmark og flere andre land. En salig blanding av barnefamilier,  unge par, soloseilere og pensjonister som har vært på kortere eller lengre turer. Og de hadde alle mange spennende historier å fortelle fra seilasene sine. Det var nytt for oss å være i et sånt miljø, der alle er så frie og spontane, men samtidig strukturert på sitt liv. Også den sosiale biten var veldig annerledes enn her hjemme, der vi alle hadde en fellesnevner. Folk kom bort og pratet som om vi hadde kjent hverandre i mange år, inviterte til grilling, fest og hva det måtte være. Holdt vi på med reparasjoner og diverse på båten, så var det alltid flere som stoppet og ville skravle eller tilby hjelp.

Når man er på Horta, så er det obligatorisk å ta en tur innom Peters sports bar. God mat, øl og seilere fra hele verden! En annen ting alle gjør er å male en logo, flagg eller bilde av båten på kaia før man drar videre.

Ellers så leide vi bil og kjørte på kryss og tvers over tre av øyene. Det er utrolig mye fint å se på, med et variert landskap av både strender, vulkaner og frodige skoger. I ene øyeblikket kjører man gjennom noe som kunne vært tatt ut av ringenes herre, og plutselig er man i kardemommeby. Alle veiene er velstelte med friserte blomster og rhododenron i veikantene, og overalt går det lykkelige kyr på beite året rundt. Neste gang vi drar ned dit skal vi prøve å komme oss til varmekildene som ligger på østsiden av Sao Miguel, og kanskje ta noen flere turer oppi fjellene. Tida gikk mest til båtreparasjoner og sosialisering med de andre seilerne denne gangen. 

Båten har vi satt igjen på øya Terceira, og der skal den få stå til neste år da vi skal starte på langturen vår. Imens  blir den tatt opp på land og stelt med av havnemesteren der nede. Vi tenkte først at vi skulle få den hjem på et vis, men konkluderte med at det ville være bortkastet tid og penger. Vi får likevel ikke brukt båten mer enn et par mnd før vi må sette den opp til vinterlagring her hjemme, så da var det ikke verdt å sette igang den prosessen. Vi gleder oss ihvertfall til å komme igang med langturen vår, imellomtiden får vi bruke det neste året til planlegging og forberedelser:)

- Førstestyrmann Ann-Helen-