Førstereis

Finn.no er for meg, som mange andre, enelevereandør på alt vi ønsker og trenger her i livet. Undertegnede bruker Finn lik andre bruker sosiale medier. Det at jeg har kontorjobb der en av to skjermer konstant sto oppe med båtannonser gjorde at jeg en tid kunne alle seilbåtannonser utenat.

En desemberdag dukket det opp en uhyre interessant båt, en Baltic 37CR fra det herrens år 1980. God gammel kompromissløs kvalitet fra Finland, og attpåtil utrustet for langtur. Perfekt!! Men det var en liten ulempe med det hele, båten lå i Panama. Uansett, dette måtte undersøkes. Jeg tok opp telefonen og ringte selgeren, i andre enden svarte det en meget hyggelig bergenser, både villig og ivrig etter å selge. Opplysningene jeg fikk ut av telefonsamtalen blei som bensin på bålet. Det var bare dette ytterst lille problemet med Panama! Fornuftige mennesker ville nok tatt til vett å valgt en sikrere løsning, kjøpe båt i nabobygda eller noe sånt. Men ikke alle er begunstiget med riktig sunn fornuft. Etter min mening er dette en skavank du finner hyppig hos langturseilere. Det blei nokså mange telefoner til Bergen, og i samråd fant vi ei løsning. Selger var ikke helt ferdig med seilinga, og kunne kansje seile en distanse, så kunne vi møtes en eller annen plass silk at transporten heim blei litt mer overkommelig. Hmmm.. ikke dumt.. New York kanskje?? Dermed begynnte en sinnsyk plan å ta form. Selger seiler fra Colon i Panama til New York, kjøper (mao meg) flyr til NY i april. God plan, begge parter ytterst fornøyde, galskapen kontraktfestes og begge parter går i gang på hver sin kant uten noen videre form for sikkerhet for noe som helst. Finansiering ble ordna, kjærringa var skeptisk men blei kjøpt og betalt med ny sofa, -korrupsjon på hjemmebane alså!! Folk rund oss ristet oppgitt på hodet. Kjøpt båt, hvorhen, Panama?? Javel, geografi var vel ikke ditt favorittfag?? Har en god roman du bør lese, -Cappelens verdensatlas heter den. Siden kjærringa ikke hadde noen sans for at jeg skulle seile aleine, blei mannskap påkrevd. Heldigvis finnes det flere av disse "fornuftens dyslektikere" der ute som ikke helt skjønner hva de begir seg ut på. Det finnes en samlebetengnelse for slike, de blir kalt eventyrere. Etter forbausende kort tid hadde jeg to stk som var villige til å forsake hjemmets lune vrede og friste en kald, våt og miserabel tiværelse på nord-Atlanteren. Så begynte ei lang og ulidelig ventetid fra jul til april. Tida gikk med på pakking, planlegging og lystig lesing av "storm tactics." Fikk bestillt ny genoa hos SuperSailmakers i Florida, skrev lange innkjøpslister siden jeg ville skaffe det som var gunstig å kjøpe i USA når jeg først var der. Så omsider kom dagen for avreise, med en stor bag og en seilsekk med ekstra stormseil troppet jeg opp på Værnes. Kjærringa holdt seg tørr helt til jeg gikk i sikkerhetsjekken, da blei det tut-tut, snørr og tårer. Men det fikk ikke jeg med meg for jeg måtte kjøpe snus.

Fly gjør man bare når man må, for alle fly har et sort hull installert ombord. (tiden går saktere i nærheten av et sort hull, event horisont etc)  Ofte gjemt i en sort boks. Hensikten med dette er å få tiden til å gå saktere ombord, slik at det skal være ekstra ukomfortabelt å reise med fly. En flytime tilsvarer fire normale timer. Dette er en velbevoktet hemmelighet og følgelig dette hysteriet med å finne den nevnte sorte boks etter flykrasj. Stakkars de som tilbringer store deler av sitt liv som flypendler. Så etter firehunde og førtito timer på fly fra Trondheim via Island til NY var jeg endelig framme.

Skuta lå i North cove marina, midt i smørøyet på Mathattan. 1250 kr døgnet er en stiv pris for båtplass, men sammenlignet med hotell er det ikke så verst. Mannskapet hadde alikevel avtalt å dele havneutgifter med meg så det blei overkommelig å bo der noen dager. For første gang fikk jeg se "Værtbitt" og møte to meget behagelige eiere som hadde gjort sitt ytterste for å få skuta ship shape. Vi gikk igjennom hele båten fra kjølsvin til topplanterne, ting så bra ut. Jeg overførte penger og så drakk vi øl. Både jeg og selger var utrolig lettet, og reint ut fornøyd med at vi hadde gjennomført noe som ikke hvermansen hadde gitt deg i kast med. Noen ganger lønner det seg å være mindre begavet mht fornuft. 

Hektiske dager i NY, mannskapet mitt kom etter et par dager. Magnus, en tidligere arbeidskollega og Lars en kompis fra studietida. Ny 135% genoa blei levert, watermaker, klær, mat, AIS, dieselkanner ol. En viss innehaver av West Marine var passe tillmålt når jeg kom slaskende på en mandag. Men på fredag sto han parat i døra og håndhilste og ytte service verdig en adlelig når jeg kom inn. Da vel å merke etter å ha handlet der hele uka så visakortet tok fyr i betalingsterminalen. Uansett, dette var utstyr vi trengte før crossing, for seint å handle når du er utpå. Tips til de av dere som på et eller annet tidspunkt skal handle 15 dieselkanner og ta taxi tilbaket til båten i rushet i NY; Ta taxi til butikken å la taxien vente. Ikke stå på gata med 15 kanner å rop på taxi, da får du rope ei stund. Det måtte undertegnede.

 Mye godt å drikke og bite i i NY, alltid en dehli eller beerhall i nærheten. Ved en anledning kom vi ruslende inn på en beerhall etter å ha ranet West Marine nok en gang. Hadde bla en hel bag full av tau som jeg slengte fra meg ved siden av bordet. En servitøs i et salgs lëderhosen-kostyme kom for å ta imot bestilling da hun så bagen full av tau, hvoretter hun utbrøt -"my god, what are you boys up to??".

 Vi flyttet oss over til andre siden av Hudson River etterhvert, til Staten Island. Mye hyggeligere og billigere her. Her var et lite samfunn av folk som bodde i båtene sine. Vi ble kjennt med Mike etterhvert, han hadde bil og kjørte oss rundt. Jæskli greit med sånne vennlige urinnvånere. Trivelige dager med hyggelig selskap men mye jobb med forsyninger som skulle ombord. Her gjorde Lars og Magnus mange tunge løft med å få mat og forsyninger ombord. Det er ikke lett å beregne nøyaktig hvor mye mat som trengs. Så vi gjør det enkelt, stapp til det er fullt!! Jeg monterer watermaker imens. Det nermer seg. Mat, vann, båt, seil, tett dass reparet, titusner andre store og små ting, -check på alt sammen. Dermed bare en gjenstående ting, fylle diesel. Vi forhaler oss til dieselbrygga og liner opp alt vi har av kanner, 18 i tallet. Fordelen med å ha watermaker er at vi kun trenger å ha drikkevann nok, tankvann kan vi lage underveis. dermed kan vi ta mer drivstoff. Som i sin tur igjen gir fremdrift, varme og strøm som videre brukes til å lage vann.

 Før vi aner ordet av det kommer en journalist snikende. Av antallet dielsekanner mistenkte han oss for langtur, og hadde således rett. Itervju ingen problem, men videre hadde han et ønske om å følge oss ut og ta bilder. Han mente det kom til å se stilig ut med Værbitt for fulle seil med NY i bakgrunnen. Joda han er inne på noe der, jeg som skipper tenkte som så: Ny ukjent båt, ferskt mannskap og verdens travleste havn. Vi hadde tenkt å komme oss ut i rom sjø før vi heiste seil, ikke på Hudson River. Dermed slår et nytt innfall av akutt fornuftdyleksi inn. Svar: joda det skal gå fint. Vi stuer ombord siste rest, en liten peptalk, så peiser vi på. Vi gikk klar av all traffikk, 8kn og fin bør. Tidvis litt svett skipper, men du verden for noen bilder vi fikk i retur.

 Skyhøy stemning ombord, vi er endelig utpå og sjøvakter blir satt; fire timer på, åtte av. Long island forsvinner ut av synet etter et døgn. Når blir neste landkjenning, Hebridene Skottland? Vel det vil tiden vise. Vi må halveis ca 1000nm på 90 grader før vi kan brekke nordøst, dette for å komme godt klar av farvannet sør for Nova Scotia og Newfoundland med kalde havstrømmer som møter golfstrømmen og gir mye skitvær, is og tåke. En annen grunn for kursvalg er at det er bare å fortsette rett frem til Azorene (2000nm) om det skulle gå trått og tiden ikke strekker til. 

Det går to dager med tilvenning og trivelige forhold, så melder metrologen fra nysofaen heime over satelitt-telefon at en liten storm nærmer seg. Her er det bare å gjøre klar stormseil og drivanker, samt surre fast alt på dekk. Alt under dekk ryddes og stues bort. Ingenting får ligge løst. Så spiser vi godt og hviler det vi kan før det braker løs. Det blåser friskt, og værre deretter. Stormfokk er oppe i god tid, storseil er pakket og beslått på bommen. Vi lenser unna med god fart i starten, men etterhvert som vinden får knadd sjøen blir det verre. Da vindmåleren viste 72kn vind på stabil avlesing og tidvis spannt ut av skalaen sin begynnte det hele å bli utrivelig. Sjøtilstanden gikk over i en helt ny liga, skal ikke prøve å anslå noen bølgehøyde siden jeg synes dette er meget vanskelig når du ser sjø over mastetoppen på tur nedoverbakke på surf. Totimers vakt ble satt, en time rortørn, så en time på skjøte og moralsk støtte til rormann. Så langt så vel og vi satte stadig nye fartsrekorder, -så lenge det var dagslys. Hva når mørket kommer? Skipper (jeg) foreslo å korte ned tiden på vakt til en time. Jeg trengte bare litt mat først. Gikk så ned å fannt fram havregryn, jeg åpnet boksen med havregryn, i neste øyeblikk lå jeg på rygg over kartbordet med havregrynsboksen opp ned over hodet. havregryn overalt!! Ikke spis havregryn i storm over 55kn. Våt, trøtt, sulten og generlellt miserabel etter 14 timer i storm som nå var en fullvoksen orkan fikk jeg nok. "Vi legg bi for faen!" Den siste rest av dagslys gikk til å få opp et storseil med tredje rev i, vi vendte opp mot vinden og slo stormfokka bakk. Båten la seg flat på vinden med vind å bølger "beam to". Ikke bra, vi strauk stormfokka og fikk en bedre vinkel opp mot vinden. Den båten her ligger tydeligvis best bi på bare storseil. Men vi manglet fortsatt noen grader, så vi satte drivankret i baugen. Nå begynnte det å ligne noe, vi fikk god vinkel og en fin slip stream etter hele skroglengden. Vi hadde også et mislykket forsøk på å stripse fast et letrekk på manntau ved cockpit, men dette ga ikke noe resultat og ble oppgitt. Snedige greier å ligge bi, bølgene brøt forut og akterut men ikke i slip streamen! Vi tørnet inn og skalket alle luker og gjorde et forsøk på å spise, drikke og hvile. Ikke så enkelt når vi følte at vi bodde i en berg og dal bane. Det var mest bare å holde seg fast. Ingen sa noe, hver og en av oss tenkte nok sitt om situasjonens potensielle utfall. En noget trykket stemning hersket mens orkanen spillte stykeorkester i riggen og det piplet vann inn de mekeligste steder, så alt ombord gradvis ble våtere og våtere.  Slik kom og gikk 48 timer, bare avbrutt av å klamre seg fast i kartbordet for å sjekke vindinstrument og barometer i håp om at uværet skulle gi seg. Uværet ga seg og vi våknet opp til gammelt hav og slingring. Drivankret hadde slitt seg og blei ertattet av ei bøtte med stålhank som vi skar et hull i bunnen av.

 Vi hadde et døgn med normale forhold før det tidligere omtalte og velkjente lavtrykk fant det for godt å snu, for så å pløye rett over oss igjen. Alltid trivelig med gamle kjenninger, men den her ønsket vi ikke tilbake. Og det var nettopp det vi fikk. Riktignok hadde den brukt opp sine ungdoms krefter på å gjøre livet vårt utrivelig. Men da den oppdaget at det ikke lenger var en 37 fots seilbåt å leke badeand med, fant den det like godt å snu for en ny runde. Dog "bare" noen og 50kn på returen, men sist rev uværet ut fire seilsjakkler i toppen av seilet. Vi ikke hadde rukket å fått satt inn nye. Som resultat fikk skipperen forlyste seg med å ri på bommen å feste i nye seilsjakkler i storm. Vi fikk lagt bi, hev ut bøtta som drivanker og hadde den ubetingete glede av å være badeand i 36 nye timer. Kan ikke i skrivende stund erindre så mye av disse timene, annet enn at bøtta fungerte utmerket. Slik gikk dagene, storm, stille, storm, stille. Hver gang lik hverandre. Hadde vi et døgn brukbare forhold i gammelt hav fra gårsdagens storm med slingring ,fikk vi rett på pungen med ny storm neste dag. I ettertid har jeg store problemer med å skille disse dagene fra hverandre. 

Etterhvert skjønnte vi at plan A som var Norge via Scotland måtte gis opp. Fra metrologen i nysofaen fikk vi klar melding. Hva enn dere gjør, ikke seil nordover. Vi iverksatte plan B, beholdt kurs rett øst mot Azorene.

Vel verdt å nevne i løpet av disse dagene er matsitusjonen. All mat ble kjøpt inn med omtanke og skulle dekke det meste av situasjoner. Mye bra mat som dessverre måtte tilberedes, vi hadde i mellomtiden ingen mulighet til å få tilberedt noe som heldst. Selv koke vann var en utfordring med ovehengende fare for skoldingskader. I tillegg hadde vi mye hermetikk. Desverre viste dette seg å være bønner i diverse okkulte sauser med ukjent opphav. Bønner frister lite i det daglige, enda mindre når tilværelsen mest minner om det et par sokker opplever i tørketrommelen, bare bortsett fra at sokkene har gleden av å bli tørr, mens vi blei mer og mer våt. Til sist sluttet sultrefleksen å plage oss og vi var like glad med det, bortsett fra at vi ble yderst litt slappe. Så å gå på do kjenntest som et fem-mil og en kjeks fyllte like godt som en stor burger. 

Værst var det da vi fikk personskade på besetningsmedlem, ytterst verst tenkeling situasjon for en skipper, absolutt mareritt!!. Under håndtering av stormfokk. Husker ikke helt om seilet skulle opp eller ned. En god grunn var det i allefall for det blåste såpass at kompasset mistet kontakten med den magnetiske nordpolen. Vi hadde vinden inn på platt lens og tredje rev i storseil. Jeg stod på roret mens Lars og Magnus satt på kne langt under bommen og håndterte fall og skjøter. I det Magnus strakk frem ei hånd for å plukke opp en hanske slo bommen. Jeg skrek BOM av full hals, men for seint. Magnus fikk et realt slag av blokka nederst på storseilskjøtet og ble umiddelbart bleik og uvel. Vi fikk lagt skuta bi i ei fart og fikk pasienten under dekk. Et beinbrudd midt på nord Atlanteren er ikke til å spøke med. Så vi alle, spesielt Magnus, var midt sagt bekymret. Etter å ha undersøkt hånda kunne vi med lettelse fastslå at alle bein var intakte. Fikk kjølt ned skadestedet og lagt på komprimerende bandasje for at ikke blodutredelsene skulle få herje vilt. Et mannskap på tre er ganske sårbart for skade og sykdom. Heldigvis ble Magnus fort bra igjen etter noen dager. Vel, i hvertfall til skippern mista balansen og med en uheldig plassert fot kom i skade for å tråkke på kaffekoppen til Magnus som han holdt i med den dårlige hånda.. Skipper tar selvkritikk...

Vi kom klar etterhvert. 10 dager med storm til middag hver dag gjør noe spesielt med både båt og mannskap. Alt ble vått både under og over dekk. Der det ikke var vått fra før, hang det våte klær til tørk. Kan si såpass at vi tidvis klamret oss godt fast i varmeapparatet. Så kom godværet omsider og vi kunne tørke klær på dekk også. Skuta så ut som en fullrigger som kom seilende med all klestørken hengende i alle vant og stag. Fantastisk å kjenne litt varme igjen. Livet begynte sånn smått å kjennes levelig ut igjen. Da Lars fikk fiksa PC´n ombord så vi kunne se film, steik komfortfaktoren ytterligere. Stemningen steig i takt med temprauren. Enda var vi ikke halveis, men nå kunne vi logge 150nm om dagen så det gikk da fremover. Lage mat og spise gikk faktisk også an, vi ble jo reint bortskjemt. Endelig kunne vi seile på et skikkelig vis, ikke bare baske rundt i storm og uvær.

 Fra heimen fikk vi nyheter om at Petter Northug hadde kjørt i fylla. Det syntest vi ikke var all verden til overskrift, så vi satte oss ned å fant på våre egne nyheter i steden. Mens vi satt slik å drakk en øl i cockpit mens vi diktet opp nyheter hørte jeg Lars banne noe jævlig før han dro av gassen til motoren. I det jeg så frem så jeg ryggen til en hval som dykket ned rett styrbord for baugen på rak kollisjonskurs. Helsike, bare fire meter unna, her var det bare å holde seg fast når kjølen hekter i ryggen på spekkberget. I værste fall tar den roret!! Men lettelse så vi hvalen komme opp bak båten, mens den blåste missfornøyd over at vi ikke hadde hold vikeplikt for styrbord. Hvithai så vi også, en svær jævel! Ellers kom det delfiner på besøk både sent og tidlig.

 Da det endelig var blitt levelig ombord var det brått slutt, etter 20 døgn så vi Flores dukke opp over horisonten. Lars Hadde æren av å få første syn av land. Magnus sendte umiddelbart twittermelding: Land Ficking O´hoi!! Skippern beordret landkjenningsdram til alle og stemniga ombord steig til samme høyde som da vi la fra land for tre uker siden.

 Men så enkelt skulle vi ikke få ha det særlig lenge. To timer igjen inn til havn, så kom en kuling rett i mot.  Vi gikk for motor og farten gikk fra 5,5kn til 1,5kn så etter to timer var det forsatt to timer igjen. Her hadde vi seilt 2000nm uten å slå et eneste slag, så måtte vi altså krysse oss inn, -uhørt. Vel, det var bare å bite det i seg og starte å krysse inn i 35kn kuling. Så døde motoren... Førstemaskinist Lars svingte seg rundt og fikk blåst ut av filter og fyrte opp motoren igjen. Har vi lite diesel tro?? Vi bør fylle for sikkerhets skyld. Men for de av dere som ikke har prøvd, dieselfylling ute på rekka i kuling er ikke enkelt. Lars bukserte kanne mens Magnus var le-vegg og holdt lokket til dieseltanken. Jeg vendte skuta rund så vi fikk vinden på lens for å få skuta roligere. Dette funka som snus, -fuel på plass, nå ga vi gass for motor og seil inn mot havn. I det vi rundet første molo døde motoren -igjen... Lars spyttet og frådet eder og bannskap i det han forsvant ned i motorrommet. Jeg og Magnus slo ut av havna mens vi så sjøsprøyten fra spiss, sort og jævlig lavastein slå høyt inne ved land. Lars fikk start på motoren på rekordtid og vi vendte inn for et nytt forsøk. Det hele føltes noget tragikomisk. Nå vet jeg ikke hvilken gud de gamle grekere bad til angående motorproblemer, men jeg svor en viss eder over kong Neptun og Herr Rudolf Diesel (dieselmotorens far). Her har vi krysset nord Atlanteren i verst tenkelige forhold, så skal vi faen ikke få komme inn i havna som er 50 meter unna. Vi slo og kom oss på kurs inn igjen, siktet godt og ga full gass. I det vi rundet første molo møtte vi en vi steinvegg. Aha! En indre molo, den står f.. ikke på kartet, og i vind og sjøspøyt var det umulig å se noen åpning. -Men vi har da radar, etter en kjapp konsultasjon med radaren fannt vi ei jomfruelig åpning og smatt innom. Vi la til på første og beste brygge og gjorde fast fortyningene i ei faderlig fart. Lars og Magnus sprang på land for å kjenne på landsyken, og muligens kysset de bakken. Jeg gikk ned og åpnet ei flaske, følte ingen trang til å gå i land enda. Etter ei kort stund satt vi samlet i salongen og ankerdrammen blei intatt med jubel.

I etterpåklokskapens navn kan jeg si at vi seilte litt tidlig i sesongen, og fikk kjenne konsekvensene av det. Til forsvar kan jeg si at avreisetidspunkt fra New York hang i hop med når en bør komme seg ut av karibia før orkansesongen starter. Jeg gikk ned 7 kg i vekt. Magnus 6 kg. Lars veit ikke siden han aldri bryr seg om vekta, men han måtte stramme inn et hakk på beltet for å få buksa til å henge på plass. Til tross for alt vi fikk gjennomgå, så flyter fortsatt skuta, masta står og mannskapet er fortsatt kompiser. Så Jeg kan ikke si annet, enn at vi gjorde mye rett alikavel.

- Kaptein Halvard-

(Bilder i fotogalleriet under)