Alanterhavet

Da har vi endelig kryssa atlanteren og lagt bak oss hele 2800 nautiske mil! Vi valgt den sydlige ruta for å treffe passaten tidligst mulig, og fordi det lå et lavtrykk i den nordlige delen da vi dro. I starten hadde vi lite og ingen vind, så det ble bading, spinnaker og avslapping på høyt nivå. 

Vi kjørte 4 timers vakt og 8 timer fri, noe som fungerte veldig bra for oss. Halvard og Bendik delte på natta fra 12- 8, mens Ann-Helen tok 8-12 vakta morgen og kveld. Gutta tok de tyngste takene med tanke på seilføring og diverse båtmekk mens frua regjerte i byssa.

Etter hvert som vi kom sørover, traff vi den nordlige passaten og vi fikk mer seilbar vind. Vi prøvde oss litt fram, men fant ut at to spridde forseil på rulleforstaget fungerte best på platt lens(vind bakfra), og var lett å rulle inn/ut alt etter vindstyrken. ”Goosewingen” , eller pornobladet som Bendik kaller det, ga oss god fart vestover mot den billige romen. Med vinden kom også bølgene, ganske store til tider, og det ble etter hvert ganske slitsomt å være om bord. Platt lens gjør også at seilene ikke får noen støtte sideveis, slik at det blir en voldsom slingring.  Og hadde vi for mye seil ute så fikk vi enda mer slingring, nokså utrivelig i høy sjø. Spinnakeren er også suveren på platt lens, men da bør det være flatt hav og lite vind.  Men den er kanskje i største laget for båten vår, og vi merker fort at den begynner å dra og veie hvis det blir for mye kraft i den. Kanskje ikke så rart når den med sine 120 kvm er nesten like stor som leiligheta vår i trondheim, mens båten er 11 meter lang. Med broachen utenfor fuerteventura friskt i minne så valgte vi altså å bruke denne med omhu. Vi er imponert over autopiloten vår, den samarbeider veldig godt med båten. De gangene vi trodde at bølgene skulle skru oss overende, så bare ristet Wilhelm litt på rompa og holdt stø kurs videre. Vi blir ikke velta eller kasta rundt, det går bra- igjen og igjen  og igjen. Slingring og humping ble en del av hverdagen, en ganske slitsom hverdag full av blåmerker, noen knuste egg og en real omgang buksevann. Matinntak foregikk samtidig med situps og spenntak for å holde balansen. Dobesøk måtte gjøres med ytterst forsiktighet, og av/påkledning skjedde etappevis for å unngå stygge fall på badet.

Høy sjø og spaghettirot i cockpit:

Vi hadde ellers lite problemer, og kan meddele at skuta er i bedre stand nå enn da vi dro fra GC. Solcelleregulatoren takka for seg  en dag og kutta strømmen til hele båten, men det hele ble fiksa iløpet av få minutter da vi hadde en ny liggende i hylla.

Det var sol og steikvarme stort sett hele veien, bare avbrutt av noen hissige squalls et par ganger om dagen. Dette er et minilavtrykk som varer noen få minutter og inneholder ofte kraftig vind og regn. Da var det bare å reve inn seilene og krype under tak.

I starten hadde vi besøk av delfiner som hoppet og danset rundt båten, ellers var det lite liv i havet utenom alle flyvefiskene som landet på dekk om natta. Vi diskuterte muligheten for å spise disse små kamikazepilotene, men konkluderte med at det mest sannsynlig ville være som å spise sild, så de gikk over bord igjen. Fiskesnøret hang bak båten med kroker og blekksprut i alle regnbuens farger. Vi fikk hele fire doradoer, men to av dem slet seg løs på vei inn dessverre. Den første ble julemiddag med bakte grønnsaker og fløtesaus, mens nr 2 ble thaisuppe. Begge deler veldig godt! Denne fisken er fast og lys i kjøttet, og kan minne litt om kylling i konsistensen. Vi hadde lest at en klunk med sprit i gjellene skulle funke som fjell for å avlive fisken uten for mye søl. Vi ofra litt akevitt, det ble en suksess, og fisken lå steindød etter bare noen sekunder. Så kunne kapteinen sløye over ripa uten å få fiskeblod i hele cockpiten.

En dag fikk vi også besøk av en hvalfamilie. De svømte dovent rundt og under båten en halvtimes tid og var visst veldig nysgjerrige på oss. De begynte å kjede seg etter hvert og bestemte seg for å skremme/imponere oss med voldsomme mageplask. Vi skvatt først til av et storplask bak oss, så så vi at den samme hvalen tok løs med torpedofart fram mot baugen. Vi tenkte at nå smeller det faen meg! Den hoppet opp og tok nok et plask ca 5 meter fora baugen med den flere tonn tunge kroppen sin, bare så det rista i hele båten. Men det er tydeligvis en rask og smidig kjempe, for den var ikke borti båten i det hele tatt. De vinket farvel med flere plask lenger ut, og vi satt måpende igjen i båten med skrekkblanda fryd!

Julaften feiret vi med selvfiska dorado til middag og gaveåpning på kvelden. Nyttårsaften ble forbigått i stillhet, dvs gutta tok seg en sigar og en liten knert i cockpiten. Vi trøstet oss med at det ville bli både jul og nyttår i Karibien!

Stay tuned, det kommer en liten videosnutt etterhvert også;)