Kapteinens handlinger, ord og gjerninger

Vi har funnet oss ei mooring uttafor landsbyen Fare på Huahine. Jeg sitter i cockpiten og grubler på om jeg skal gjøre no fornuftig, men det er varmt og vinden som normalt kjøler ned båt og mannskap skulker i dag. Det gjør tydeligvis alle skoleungene i byen og, for alle sammen bader i beste skoletid. Arbeidslysta sitter langt inne i dag, så best gjøre som ungene i fjæra og ta seg et bad. 

For første gang på år og dag har vi faktisk internett som når ut til båten. For oss er det helt sensasjonelt å kunne ligge å velte seg rundt i cockpiten og fråtse i sosiale media. Skulle ha jobba, men et bad og surfing (da surfing på nett ikke på brett som et par innfødte gjør bare 100 meter unna) kan under tvil passere for en dags arbeid.

For å kamuflere dårlig arbeidslyst fikser jeg litt på løygangen til storseilet med vestrehånda. Den har gått tregt siste tida pga fastgrodd salt og skitt. Hele jobben burde vært gjort på en times tid, men den har nå pågått et par dager. Ikke kun fordi at æ har gått i total oppråtnelse og internettilgang, med fordi at et par av boltene i vogna til løygangen hadde slått rot etter 37 år, og ikke til å rikke. Selvfølgelig snakker vi her om rustfrie skruer av imperiell middelaldersk tommestandard, som hele den siviliserte verden forlot i forrige århunde, men som fortsatt brukes av den samme nasjonen som klarte å velge Donald til president. Hva som gjør mest ugagn, tommebolter eller Donald skal jeg ikke gå videre inn på. Uansett hadde jeg store ønsker om å berge bolter siden nye er mulig å oppdrive. Det krevde all min viten og erfaring, samt en dose okkult magi for å få løs boltene. Så egentlig er jobben gjort.

 Men det har vært mye annet også som har krevd sin dose tid, arbeid og kløkt. Her tyr jeg til god gammeldags oppramsing, ellers kommer det hele tel å bli like spennende lesing som den nye kommuneloven. Skuta har fått nye rekkewirer (takk til maritimt kompani, topp kvalitet til knallpris)), dassen er overhalt og endelig lekkasjefri, ny ankerrulle er maskinert og montert, vi har fått sydd et vindscoop over luka i forpiggen slik at den kan stå åpen når det regner uten at det kommer regn inn, ny teak er på plass rundt omkring og mange lag med lakk er smurt, nytt solenoid til ankerwinsj montert. 

Mange lange handleturer, uendelig trasking og såre føtter for å få bunkret opp er og gjort unna. Under en av disse rundene kjøpte jeg ei flaske med nydelig fosforsyre og slang i sekken til kjærringa. Flaska var uheldigvis lekk og lå i lag med en nyinnkjøpt bikini. På mystisk vis gikk heile bikinien i oppløsning…. har ingen forklaring.

Watermakeren har heller ikke vært problemfri, drikkevann med et hint av salt og saltvann som spruter ut av siden på den er sannsynligvis symptomer på at noe er galt. Selvfølgelig ikke mulig å oppdrive nye deler, muligens enda verre enn å finne tak i avleggse tommebolter. Men Donald klarte å bli president, så mirakler kan fortsatt skje. I min avmakt over leveransetid og mangel på noe så enkelt som en adresse å bestille delene til brukte jeg heller tid på å surre rundt i donkey (på ankringa i Tahiti) og prate skjit med skrotnissekjennig fra Romania som jeg donerte en haug med dieselkanner til sist vi var der.  Utrolig nok hadde han akkurat de delene jeg trengte, så watermakeren fungerer igjen.

Etter to uker på Tahiti syntes vi det va nok og klar til å dra videre, men vi glemte helt å ta høyde for alle kjentfolk. så da gikk det et par uke til, mest bare til hyggelig skjitsnakk, men også diverse regelsatte inntak av av mat bestemt etter tid på døgnet. Inkludert en bursdagsfeiring og en babyshower. World Arc var og innom og sa hei før de ræca videre. 

Tahiti er vanskelig å forlate, mest fordi det er alltid no som skulle vært handla eller ordna der. Dermed flyger tida avgårde, helt til du sjekker bakkontoen. Det ikkje bare tida som flyger avgårde der, og dermed stiger motivasjonen til å forlate eksponentielt.

Vi kom oss avgårde en eftermiddag og var framme på Huahine neste formiddag, ingen sensasjonell seilas å skrive om. Rotete sjø i sida og litt for lite vind til å få støtte i seilan. Eneste spennende å nevne er da krydderhylla slo salto på slette kjøkkenbenken.

Jeg synes selv jeg har gjort bra i det siste, så jeg trenger egentlig ikke ha dårlig samvittighet for å skulke unna sjølpålagt arbeid med båten.