Avskjed med vårt andre hjem

I dag seiler vi omsider fra Tercera og videre til Sao Miguel. Egentlig tenkte vi å fortsette videre til Lisboa etter en dag der, men det ligger et svært lavtrykk mellom Azorene og Lisboa som vil gi oss kraftig motvind. Så da venter vi til mandag, da skal det ha bevegd seg sørover og vi får forhåpentligvis optimale vindforhold.
Sao Miguel er ikke den verste plassen å være værfast på, det er utrolig vakkert der og vi gleder oss til å kjøre rundt på øya igjen.

Vi har jobbet og stått på den siste uka for å få båten klar til avreise. Rulleforstaget ble gjort ferdig, dekket er malt i et strøk, ny autopilot er innstallert og korrosjon på varmeveksler er tatt hånd om. Kjøleskapet begynte også å virke igjen av seg selv, så håper det holder en stund til nå.

Vi har hatt det veldig artig på kveldene her, litt for artig for en gammel skrott kan man si. Drikking hver eneste kveld i 9-10 dager er ikke sunt, og kroppen protesterer vilt, så det skal bli godt med noen detox-dager på havet. Sånn er det å være på festival, man må bare henge med! Festivalen som holdes årlig her på øya startet på fredag i forrige uke, og fører med seg mye underholning, matopplevelser, folkeliv og fest i gatene. Hver dag er det opptog, okseløp en eller annen plass på øya og konserter. Marinaen vår ligger midt mellom alt, så på kveldene og til langt utpå morrakvisten har vi hatt gleden av å høre på teknoparty, rockekonsert og folkemusikk- alt på en gang. Det gjelder bare å tune inn ørene på det man liker best!

Siden vi fikk en ekstra dag her så dro vi opp i landsbyen i går og kikket på det beryktede okseløpet. Det vi si, Magnus løp, og jeg og Halvard sto oppå et hustak i trygg avstand fra de sinte 1-tonns kjøttklumpene som trampet gjennom gata. Må innrømme at jeg har litt blanda følelser angående dette. Har alltid vært sterk motstander av bl.a tyrefekting og bruk/misbruk av dyr til underholdning. Men dette okseløpet er en lang tradisjon her på øya, det sies at det går helt tilbake til den tida da den spanske armadaen prøvde å invadere ved å ta seg inn her med båter. Da var det ei gammel bondekone som fant ut at hun skulle slippe løs oksene sine på stranda, og de endte med at spanjolene rodde ut på havet igjen. De så ikke råd for å hanskes med oksene som snøftet i strandkanten. Siden da har det vært en årlig event å la oksene springe rundt og gå løs på de lokale heltene her. Oksene blir verken drept, spiddet eller mishandlet, så det verste må jo være at de blir utsatt for stress. Men de som er tøffe nok til å løpe rundt i gatene eller erte på seg dyret, ender ofte opp med brekte bein og et horn godt planta opp i rassn. Og det er jo bare rett og rimelig!

Magnus løper bokstavelig talt for livet:

Mens vi sto oppe på hustaket og ventet på neste runde, så kom det en litt fillete og tannløs herremann opp og veivet med armene og prøvde å få oss med ned. Han ga tegn til at vi skulle bli med han i bakhagen og inn i huset. Som nordmenn flest ble vi mistenksomme og nektet først å bli med, men Halvard gikk for å sjekke til slutt hva det var han ville med oss. Inni huset hadde han og kona dekket opp koldtbord med hjemmelaget mat, kaker og to fulle dunker sangria! Vanligvis var dette kun for slektninger og venner, men han syntes visst at vi så litt bortkomne ut oppå taket der og ville inkludere oss i festlighetene. Utrolig stas! Veldig god mat og gjestfrihet, og på tross av at de snakket velig dårlig engelsk så ble det et hyggelig lite lag. Sjeldent man opplever noe sånt hjemme i Norge. Vi fikk også komme bak i hagen deres hvor de hadde en liten bondegård med 30-40 kaniner, høner, kylllinger, geit, tre hunder og en gal katt i bånd. 

Det blir litt vemodig å dra fra øya her, vi har blitt kjent med masse flotte og spesielle folk, alle med hver sine sinnsyke historier å fortelle. Øya er vakker, og menneskene er vennlige og inkluderende. Ingen masete gateselgere eller veskenappere. Kunne gjerne vært her en stund til, men nå er det nok på tide å komme seg videre.